The United States vs. Billie Holiday Regi: Lee Daniels, USA, 2 timer 6 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 11. juni
Andra Day har høstet noen priser (og ble Oscar-nomininert) for denne rolletolkningen, og det er ikke rart. Hun gir en fabelaktig tolkning av en fantastisk sanger og et uhyre sammensatt menneske. Hun bærer filmen med en verdighet som likevel ikke tilslører hvordan hun slet personlig, med rusavhengighet og et ytterst problematisk forhold til menn. Eller rettere sagt: med forhold til ytterst problematiske menn.
Skulle jeg måtte velge mellom Lee Daniels spillefilm og James Erskines dokumentar Billie fra 2019, ville jeg utvilsomt valgt sistnevnte. Den gir grundigere innsikt i Holidays liv og skjebne, og bringer ihvertfall meg tettere på artisten. Men sammenlikningen er urettferdig, gitt at de har helt ulike utgangspunkt og form.
I begge filmene står sangen Strange Fruit sentralt, naturlig nok. Tekstlig er den noe av det sterkeste som er skrevet, den var sentral for Holiday både karrieremessig og personlig, og den var grunnen til at hun kom i FBIs søkelys. De mente sangen, som handler om lynsjing av afroamerikanere, var oppviglersk. Men fordi den var elsket av publikum, brukte de krigen mot narkotika og Holidays rusavhengighet som brekkstang for noe som best kan karakteriseres som forfølgelse. Agenten Jimmy Fletcher (Trevante Rhodes) fikk i oppgave i å forfølge og avsløre henne, men utviklet i stedet et nært forhold til henne. Ihvertfall ifølge filmen. Forholdet mellom dem er visstnok ikke dokumentert.
Lee Daniels velger en nærmest flytende historiefortelling som hopper frem og tilbake i tid, men som også har noen særegne, glidende overganger mellom en del scener og situasjoner. De konkrete tidshoppene, som veksler mellom 1930-tallet, 1940-tallet og 1950-tallet er heldigvis markert, ihvertfall delvis. Et par av de mest særegne overgangene er til dels elegant gjort, og en av dem leder over i en eksplisitt og hjerteskjærende scene som henspiller på nettopp Strange Fruit. Likevel gir de fleste overgangene et fortellermessig og visuelt rotete, ufokusert og av og til forvirrende inntrykk, der jeg nesten ramler av handlingen i jakten på på indikatorer for hvor vi tidsmessig er nå.
Daniels slo igjennom med den omdiskuterte, men for meg aldeles strålende og sterke Precious (2009), fulgt av langt svakere The Butler (2013). Også den tok utgangspunkt i en virkelig historie og en eksisterende skikkelse, som det deretter ble diktet nokså fritt rundt. Litt av det samme er tilfelle her. Et av filmens tilbakevendende omdreiningspunkt er et intervju den skeive journalisten Reginald Lord Devine gjør med Holiday. Det er et greit dramaturgisk grep, men Devine har aldri eksistert. Jeg er for øvrig en av dem som generelt forsvarer de kunstneriske frihetene filmskapere må ta for å lage et velfungerende drama. Og det gjør filmskaperne her. Mye ligger tett opp til Holidays liv og skjebne, men filmen kan ikke kalles et biografisk drama. De som vil lese mer om fakta og diktning i filmen, kan ta en titt her.
Med Andra Days sterke tilstedeværelse på lerret (og konsertscene), kommer de fleste bifigurene i bakgrunnen. Den vi blir best kjent med er Fletcher. Jeg savner mer kjøtt på beina til flere, blant annet mennene hun har et forhold til. Billies liv, og særlig en scene i filmen, gir en plausibel forklaring på hvorfor hun stadig valgte voldelige menn som utnyttet henne. Men jeg savner en tydeligere skildring av disse mennene, og også av musikerne som omga henne. Særlig Lester Young (Tyler James Williams), saksofonisten som hun samarbeidet med i en årrekke.
I en såpass rotete film, er det bra at Daniels gir relativt stor plass til konsertscenene. De, og musikken, er fantastiske. Sammen med Days skuespillerprestasjon bidrar dette til en film som er verdt å se, selv om den i beste fall må kalles ujevn.
Sørensens filmservice 