Et under av en film

First Cow Regi: Kelly Reichardt, drama/western USA, 2 timer, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 14. mai

Ryktet om denne filmens fortreffelighet har løpt siden den hadde førpremiere på Biff i oktober i fjor. At den nå endelig kommer på kino, kjennes derfor som et lite under. Slik også filmen oppleves som et under.

De som kjenner Kelly Reichardts filmer vet gjerne hva de går til, og går til dem med stor forventning. Hun har vært blant mine favorittregissører siden jeg så Wendy and Lucy (2008), som hun to år senere fulgte opp med Meek’s Cutoff og deretter Certain Women (vist på Biff i 2016).

Nå er hun tilbake i Oregon, i det westernlandskapet hun besøkte i Meek’s Cutoff. Der den handlet om de harde, ofte brutale vilkårene for nybyggerne, med vekt på særlig kvinnenes situasjon, skal vi nå til gullgravere og pelsjegere ved the Frontier; det unge Amerikas utpost på tidlig 1800-tall. Men først og fremst skal vi til den glimrende bakeren Cookie Figowitz (John Magaro) og ambisiøse King-Lu (Orion Lee), og følge vennskapet deres fra de tilfeldigvis treffes i skogen under smått dramatiske omstendigheter, til de møtes igjen ved et fort på vei til å utvikle seg til en liten by, og slår seg sammen i King-Lus koie i skogen et lite stykke unna.

King-Lu (Orion Lee) og Cookie (John Magaro) formet et nært og særeget vennskap.
Alle foto: Allyson Riggs/Another World Entertainment

Fortets engelske leder (Toby Jones) har skaffet til veie Oregons første og foreløpig eneste ku for å få melk til teen sin. Med kua beitende like ved Cookie og King-Lus koie, faller de to for fristelsen til å melke den om natten. Slik legger de grunnlaget for en relativt lukrativ geskjeft; de selger ferskt, smultstekt bakverk. Med suksessen følger muligheten for å realisere drømmen om å dra til California, og kanskje begynne hotelldrift. Men faren for at melketyveriet skal bli oppdaget følger også med på lasset.

På sedvanlig vis lar Reichardt historien utspille seg i et dvelende tempo som gir stor plass til små detaljer, være seg Cookie og King-Lus ofte finurlige samtaler eller deres daglige dont med å sanke nøtter, plukke sopp og bær, fiske, og selge kaker på markedet. William Tylers fantastiske musikk er knapt til stede. Det vi hører er skogslyder. Fuglekvitter, grener som knekker, klukkingen fra King-Lus høner. Det er et lydbilde som også brukes med stor effekt for å bygge opp spenningen som ligger som en jevn, stillfaren, men sentral nerve under filmen.

Christopher Blauvelt er Reichards faste fotograf. Hans glidende, mesterlige kameraføring gjør filmen til en visuell fryd, og bidrar sterkt til å bygge opp den lune, særegne stemningen i filmen, og fortellingens nesten hypnotiske effekt. Sjelden har jeg følt en film som dette så gjennomført autentisk i skildringen av miljø og mennesker. Det er så jeg nesten kjenner lukten av mose og råtnende løv, av skitne mannskropper, av røyk og nystekte smultboller.

Toby Jones gjør en strålende rolle som fortets leder og kuas eier.

Det som også gjør filmen ekstraordinær, er hvordan den bryter med den røffe brutaliteten som ofte skildres i filmer fra denne epoken. Jo da, vi ser konturene av et samfunn der man må sloss for tilværelsen og et menneskeliv ikke nødvendigvis er så mye verdt. Men i Cookie får vi en mann som må være en av de snilleste, mildeste, mest elskelige i nyere filmhistorie.

Manus er ført i pennen av Reichardt og Jonathan Raymond, også han hennes faste samarbeidspartner, og baserer seg på Raymonds roman The Half-Life, i sterkt nedkortet format. På vakkert vis spennes en rørende og poetisk bue mellom filmens begynnelse og slutt, mellom nåtid og fortid. Vanligvis tar jeg notater underveis når jeg ser film. Denne gangen la jeg raskt blokken til side, og tillot meg å krype fullstendig inn i filmen, i handlingen, i atmosfæren, i det lille universet filmen skriver frem og som jeg kunne vært i en evighet.

Cookie (John Magaro) og kua Evie.

Og så bare elsker jeg at filmskaperne lar kua Evie stå høyt oppe på rollelisten sammen med skuespillerne, slik de gjorde med hunden Lucy, som medvirket sammen med Michelle Williams i Wendy and Lucy. En rolle som for øvrig ga Lucy den ettertraktede Palm Dog-prisen i Cannes i 2008.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s