Trenger du noe å varme deg på? Se denne filmen.

Minari Manus og regi: Lee Isaac Chung, drama, USA, 1 time 55 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 21. mai

Minari er en anvendelig plante som gror på fuktige steder og brukes i asiatisk mat. Den kalles både japansk persille og vannselleri, og i Lee Isaac Chungs fine film spiller veksten en både metaforisk og helt konkret rolle.

Chung baserer fortellingen på egne barndomsminner fra en avisdesliggende gård i Arkansas, der han – i filmen kalt David – på 1980-tallet kommer som liten og hjertesyk gutt sammen med sin litt eldre søster Anne (Noel Cho) og foreldrene Jacob og Monica (Yeri Han). Som nygifte forlot de Korea i håp om et bedre liv i USA, men etter ti år i California, med det ensformige arbeidet med å kjønnsbestemme kyllinger på en kyllingfarm, vil Jacob realisere drømmen om eget gårdsbruk.

Realiteten samsvarer ikke helt med hva Monica må ha forestilt seg; noe som formidles nydelig i den vakre åpningsscenen. Foran kjører Jacob i flyttebilen. Bak kjører Monica med ungene i baksetet. Lenger og lenger ut på et øde bondeland bærer det, til alt bare er enger og skog – og til slutt: en forvokst husvogn på hjul, bygget i noe som likner finér, og – skal det vise seg – lekk som en sil. Filmet i nærbilder, og med Monicas stadig mer skeptiske blikk i bak- og sidespeil, tar Chung oss allerede her med inn i kjernen av konfliktene som skal bygge seg opp i familien.

Allerede her får vi også første møte med Emile Mosseris jevnt over nydelige originalmusikk, som han ble Oscar-nominert for. Oscar-nominert ble også filmen, samt Steven Yeun som spiller Jacob, og Lee Isaac Chung selv. Men den eneste som fikk en Oscar var You-Jung Youn, som spiller mormoren Soonja. Soonja er enke og kommer fra Korea til Arkansas for å passe ungene mens Jacob og Monica arbeider på den lokale kyllingfabrikken her. For David er hun ikke akkurat drømmebestemoren. Ikke kan hun bake småkaker, og ikke kan hun lage mat. Hun banner så det lyser når hun spiller kort, og fnyser av datterens religiøse anfektelser. Hun sover på Davids rom, og snorker. Men dynamikken mellom de to tilfører filmen mye vidd og mye sjarme og varme.

Yuh-Jung Youn fikk Oscar for rollen som mormor Soonja.
Alle foto: Josh Ethan Johnson/Norsk filmdistribusjon

Det er i det hele tatt ikke rart at filmen sto sterkt i Oscar-racet (og også fikk Golden Globe for beste ikke-engelskspråklige film). Dette er klassisk Oscar-materiale, der like deler hjertevarme, dramatikk, humor og relasjonskonflikter veves sammen. Gode ingredienser som ikke behøver å bli god film. Men Chung lykkes. Han balanserer de ulike elementene med en stillfaren letthet som aldri underminerer filmens alvorlige tema: Immigranters streven etter et litt bedre liv. I Jacobs tilfelle: drømmen om å dyrke, selge, få gården til å gå rundt. Arbeidet er ikke mindre slitsomt enn kyllingsorteringen; tvert imot. Etter harde økter på åkeren er han så sliten og støl at Monica må hjelpe ham av med undertrøyen. Men han er sin egen herre. Han ser konkrete resultater av sitt eget arbeid.

Sitt eget og Pauls arbeid, rettere sagt. For med traktoren Jakob kjøper, følger en loslitt eldre traktorselger som gjerne bistår Jacob i åkeren, være seg med planting, vanningsanlegg eller djevelutdrivelse, tungetale og bønn. Som religiøs fanatiker, eller religiøst forvirret, om du vil, er Paul (Will Patton) en skikkelse som fort kunne bli bare aparte, eller latterliggjort. Chung gir oss lov til å le av ham, men gir ham også verdighet midt i den lattervekkende religiøse galskapen.

Men starten på det nye livet blir altså langt fra lett, verken for Jacob eller Monica. Mye kan gå galt, og går galt, og slår kilen dypere og dypere mellom ektefellene, til hele ekteskapet og deres felles tilværelse står i fare. Det er en historie jeg tror på. Slik den formidles her former den også en universell fortelling om mennesker som er knyttet sammen emosjonelt, men der den enes valg gjør livet vanskelig for den andre.

Så selv om Jacobs drøm om å bli bonde ligger som premiss for at familien flytter, og dermed for filmen selv, er det i særlig grad familien og forholdet dem imellom som skildres. Her går Chung i fotsporene til japanske Hirokazu Koreeda, og viser samme balanserte evne til å unngå sentimentalitet og sukkersøtt kliss.

Samtidig slår filmen hull på noen av mine egne fordommer. Jeg så for meg skildringen av en god porsjon skepsis i lokalbefolkningen. Men familien tas imot med imøtekommende vennlighet; også her med fine islett humor. Som når Anne under kirkekaffen kommer i snakk med en jevnaldrende jente. – Si ifra når jeg sier noe koreansk, sier jenten før hun lirer av seg en haug tulleord med asiatisk swung, og tilfeldigvis former et ord Anne kan fortelle at betyr tante.

Hjerteknuseren Alan S. Kim spiller David.

Alle skuespillerne gjør en strålende jobb, men det er lille Alan Kim i rollen som David som stjeler hjertet mitt. Han utviser ikke bare et imponerende talent, han er simpelthen knuseskjønn sånn i det hele tatt.

En kommentar om “Trenger du noe å varme deg på? Se denne filmen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s