Casablanca, en situasjonsrapport

Burnout Manus og regi: Nour-Eddine Lakhmari, Norge/Marokko, drama, 15 år, 1 time 52 minutter. Norgespremiere 28. mai

Ayoub. En 13 år gammel skopusser som kaster lange blikk på en fotprotese i et utstillingsvindu.

Jad. Rik arving med blankpolert Jaguar, og hans kone Ines, kunstgallerist.

Aida, medisinerstudent, på vei inn i bigeskjeft som prostituert i finans- og politikermiljø.

Med disse fire som sentrale figurer, og med menneskene som omgir dem og som de møter, vever Nour-Eddine Lakhmari et øyeblikksbilde av dagens Marokko. Det handler, ikke overraskende, om voldsomme klasseskiller og sosiale og politiske utfordringer. Om et samfunn der menneskelig samhandling synes drevet av transaksjoner, hvor alt er til salgs eller kan byttes til seg.

Filmen har islett av flettverksfilm, uten at det blir påtakelig. For selv om Jad, Ines og også Aida lever i en verden som skiller seg skarpt fra Ayoubs, tilbyr han skopuss på Casablancas beste boulevard. Det gir flere anledninger til å møtes.

Jessica Mompiou (t.h.) og Morjana Alaoui spiller galleristene og venninnene Sophia og Ines.
Alle foto: Filmweb

Lakhmari risser opp sine hovedpersoner med akkurat mange streker nok til at de blir levende og står ut som individer. Men han dybdeborer ikke i personligheten deres, som individer er de mer representanter for en klasse, en livssituasjon. Som sådan får de også islett av å være litt marionetter i hendene på Lakhmari. Det gjelder særlig Aida. Som rollefigur skal hun synliggjøre både middelklassens limbo, politikeres dobbeltmoral og kvinnesyn, og landets restriktive holdning til abort. I alt dette forsvinner hun litt som person.

Aida (Sarah Perles) er sisteårs medisinstudent, i turnustjeneste og på vei inn i prostitusjon.

Det er også hovedinnvendingen min mot Burnout. Lakhmari har fryktelig mye på hjertet. Fortellingen om Ayoub (El Jihani Ilyas), hans fattige, funksjonshemmede mor og skopussingen han driver for sjefen Ronda (Mohamed Khiyari) sammen med en gjeng andre fattiggutter, kunne vært en film i seg selv. Det samme gjelder livstrøtte Jad (Anas El Baz) og Ines (Morjana Alaoui), forholdet mellom dem og hennes forhold til Ghazali (Karim Saidi), som eier et kunstverk hun går langt for å få vist i galleriet sitt. Og selvsagt Aida (Sarah Perles). Når Lakhmari i tillegg legger inn de tidligere nevnte problemstillingene, og noen islett av seksuelle overgrep mot barn, blir det litt i meste laget – selv om alt han tar opp er uhyre viktig å sette søkelyset på.

Anas El Baz er en relativt kjent marokkansk skuespiller, her i rollen som den livstrøtte rikingen Jad.

Regissøren klarer på sett og vis å binde det sammen til en helhet som fungerer på sine premisser. Likevel er filmen på sitt aller beste når den legger de store, politiske spørsmålene til side og konsentrerer seg om de små, overraskende, rørende, rare og vonde møtene mellom høyst ulike mennesker. I noen av disse situasjonene skaper Lakhmari til gjengjeld noen strålende situasjoner og øyeblikk.

Nour-Eddine Lakhmari er for øvrig marokkansk født og filmutdannet i Frankrike. Han flyttet til Norge i 1988, og er nå norsk statsborger. Det forklarer de norske innslagene i «Burnout», blant annet på lyd og musikk, der sistnevnte er levert av Øistien Boassen og Nils Petter Molvær. Et solid og stemningsskapende bidrag fra deres side.

Filmen var for øvrig Marokkos Oscar-bidrag i 2019.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s