Hevnen er beksvart og søt

Promising Young Woman Manus og regi: Emerald Fennell, USA, svart komedie, 1 time 53 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 21. mai.

Mens jeg skriver dette, drikker jeg kaffe av et krus med påskriften «This is what a feminist looks like.» Det kunne like gjerne stått som tittel på denne anmeldelsen, myntet så vel på filmen som Carey Mulligan i rollen som Cassie Thomas. Være seg ovenstående, eller dette:

Foto: Merie Weismiller Wallace/Focus Features

Alle som har opplevd grov trakassering, overlevd seksuelle overgrep eller stått et overgrepsoffer nær, har minst en gang fantasert om å ta spektakulær hevn. Fantasien(e) har gitt næring til en subsjanger innen film, «rape and revenge», som byr på alt fra blodig og relativt spekulativ skrekk til klassikere som Caspar Noés Irréversible, Tarantinos Kill Bill og Millennium-trilogien, basert på Stieg Larssons romaner. Med Promising Young Woman serverer Emerald Fennell et flunkende nytt og eksplisitt feministisk tilskudd med originale og overraskende vrier, og mye humor og mørke. Pluss et aldri så lite nikk til Millennium-heltinnen Lisbeth Salander, servert i en avgjørende scene og med dobbel bunn.

For noen få år siden var Cassie Thomas og Nina Fisher to meget lovende medisinstudenter. Nå er Cassie 30, bor hjemme hos foreldrene og jobber i en kaffesjappe for en lønn hun knapt kan leve av. Så hva skjedde? Et overgrep som ødela Nina fullstendig. Og alt ved overgrepet er så gjenkjennelig at jeg blir kvalm. Både settingen og det som skjer etterpå, da alle varsler føyses bort med begrunnelser som «ord mot ord» og «slike alvorlige beskyldninger kan ødelegge fremtiden til lovende unge menn.» Rektor glemmer hendelsen, og Nina. De lovende unge mennene får sin utdannelse og fete jobber. Og rundt om på barer og studenthybler og privatfester går menn fremdeles rundt og ser på overstadig fulle jenter som et lettvint bytte.

Det er denne forestillingen Cassie utfordrer når hun om kvelden går og spiller stupfull, for deretter å konfrontere mannen som på «vennlig» vis har lovet å hjelpe henne hjem, men kanskje vil hun ha en drink hjemme hos ham først?

Cassie (Carey Mulligan) spiller dritings forretningskvinne for å lokke til seg ekle menn som fortjener en overhaling.
Foto: Focus Features

Åpningsscenen setter tonen. Knapt noen gang har jeg sett «det mannlige blikket» snudd så effektivt til et kvinnelig blikk. Kamera glir i hoftehøyde over mannerumpe etter mannerumpe, og front og lår, der det vrikkes rundt på dansegulvet. Kamerates blikk er det samme glupske, nesten siklende som vi har sett kvinnerumpe etter kvinnerumpe gjennom i så mange filmer at vi til slutt blir nesten numne og blinde for den sexistiske objektiviseringen. Her rister Emerald Fennell oss våken, og hun gjør det med et fett flir.

Dette kvinnelige blikket, synsvinkelen, holdes konsekvent og nådeløst gjennom hele filmen, som begynner i et om ikke lystig toneleie, så ihvertfall et toneleie der man innimellom ler og godter seg og heier på Cassie og hennes nådeløse oppgjør med bortforklaringer og victim blaming. Inndelt i kapitler, som virker en smule umotiverte, skifter filmen litt karakter og sinnstemning underveis, før den går inn i et større mørke. Ikke alt er like godt turnert, men det tilgir jeg fordi tanken er så gjennomført, fordi filmen er så presis og aktuell i hva den handler om, og fordi den ofte er så skakk og vittig, midt i mørket den henter næring fra.

Emerald Fennell fikk for øvrig Oscar for manus til filmen. Det er litt overraskende, gitt at hun var nominert sammen med manusforfatterne til Judas and The Black Messiah, Lee Isaac Chungs Minari, Sound of Metal og Aaron Sorkins fantastiske The Trial of the Chicago 7. Men det er vel fortjent og gledelig, særlig fordi prisen dermed og for en gangs skyld går til en kvinnelig og ramt feministisk filmskaper.

I en av filmens mange dreininger, møter Cassie den gamle studiekameraten Ryan (Bo Burnham), og søt musikk oppstår.
Foto: Merie Weismiller Wallace / Focus Features

Apropos vidd. Ta barndomshjemmet Cassie har flyttet hjem til, innredet med svanefigurer og forgylt krimskrams og nygamle rokokkomøbler så det likner en fattigmannsutgave av noe Liberace kunne ha innredet. I en liten scene sitter Cassie i en silketrukket sofa og ser bittelitt ut som en britisk prinsesse. Og hva oppdager jeg når jeg sjekker litt mer rundt Emerald Fennell, den britiske skuespilleren som med dette regidebuterer? Jo, det er hun som spiller Camilla Parker Bowles i TV-serien The Crown.

Og så er det klærne den meritterte kostymedesigneren Nancy Steiner utstyrer Cassie med. Ultrafeminine, ofte bløte, pusete, i klare pasteller eller knallfarger som matcher det rosa interiøret i kaffesjappa, og de sterkt sukkerkulørte kakene de selger. Det er interessant av to grunner. Cassies jakt på menn som utnytter fulle kvinner er en evig iscenesettelse. Hun spiller full, og hun kler seg ut, være seg i businessliknende drakter eller billige, vulgære kjoler. Med pusegenserne sine er det som om hun bevisst eller ubevisst ikler seg og reetablerer en ung uskyld tapt på skjendig vis.

Cassie i en av pusegenserne sine, her sammen med kafeeieren.

Samtidig, underveis, vekker fargene og kakene et dulgt filmminne som ikke kommer til overflaten før jeg er hjemme: Adrienne Shelly. Shelly var skuespiller, blant annet i Hal Hartleys filmer, men også i Bent Hamers Factotum. Hun ble brutalt drept på badet i sitt eget hjem i 2006, 40 år gammel. Drapsmannen arrangerte kroppen hennes slik at det skulle se ut som et selvmord. Det ultimate uttrykket for å legge skylden på offeret der, altså. Like før drapet fikk Shelly nesten ferdigstilt sin regidebut, Waitress, som kom ut posthumt i 2007. En nydelig liten feministisk film om en kakebakende servitør, full av sukkerkulør og vidd, den også. Og nei, jeg har overhodet ikke noe grunnlag for å spekulere i om Emerald Fennell her sender en søt liten hilsen til en fin kollega som så brått og brutalt ble revet bort. Men jeg kan jo, for min egen del, tenke at jo; det gjør hun. Og det er veldig fint.

5 kommentarer om “Hevnen er beksvart og søt

  1. Det er en fornøyelse å lese dine anmeldelser. De gir alltid noe ekstra å ta med seg og til å forstå filmen enda bedre. Og her var det mye. Tusen takk!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s