Kjærlighetsfylt om Tove Jansson

Tove Regi: Zaida Bergroth, biografisk drama, Sverige/Finland, 1 time 40 minutter, tillatt for alle. Filmen har norsk kinopremiere 21. mai

Inne i en tung depresjon for noen år siden, orket jeg ikke lese noe særlig. Bortsett fra et lite skriftstykke jeg også varslet mine nærmeste om at skulle brukes som en slags liturgi i begravelsen min: Tove Janssons «Hvem skal trøste Knøttet».

Jeg kom fint ut på andre siden. Jeg fant en strand, ble mere sint enn redd, jeg tømte vadsekken for alt og tok av de trange skoene. Hufsa forsvant inn i hufsehuset sitt. Men det hender stadig at jeg leser den lille teksten som rommer så mye. Jeg elsker den, slik jeg sammen med millioner av mennesker elsker Janssons Mummi-univers. Etter å ha sett Zaida Bergroths fine biografi om henne, skjønner jeg kanskje også litt mer av hvor hun hentet klokskapen fra.

Tove (Alma Pöysti) og Vivica (Krista Kosonen) i et nært øyeblikk, like etter at de har truffet hverandre.
Alle foto: Another World Enterntainment

«Man må utforske alle livets krinkelkroker,» sier den relativt unge Tove et sted i filmen. Hun er i ferd med å innlede et forhold til den sosialistiske (og gifte) politikeren Atos Wirtanen, og skal snart møte, og bli bergtatt av, den gifte overklassekvinnen Vivica Bandler. Replikken ligger slik sett som en føring som henspiller på hennes vilje til å utforske disse ulike forholdene; hun fortsetter som Atos elskerinne etter å ha truffet Vivica. Men replikken rommer også noe mer, om Tove, og om en livsinnstilling som strekker seg videre enn det erotiske. Kanskje ligger noe av forklaringen på Toves klokskap her. Og i erfaringene hun gjorde.

Filmen begynner i 1944, da den 30 år gamle bildekunstneren etablerer seg i sitt eget atelier i Helsingfors; et bombeskadd loftsværelse uten innlagt vann, men med store vinduer og høyde under taket. Her skal hun bo og arbeide i en årrekke, og bare det å følge atelierets forvandling gjennom disse årene, er en nydelig liten fortelling i seg selv. Og en aldri så liten speiling av Tove.

Tove og Atos Wirtanen (Shanti Roney) på en av filmens mange fester.

Som biografi er filmen også en beretning om dragning. Dragningen hennes mot Vivica, og dragningene mellom virksomheten som maler og arbeidet med Mummi-universet. Maleriene kan hun knapt leve av, men det er denne kunsten hun identifiserer seg med. Mummi-universet er tilsynelatende noe som trenger seg på, en forstyrrelse. Men den får næring gjennom forholdet til Vivica, tullespråket dem imellom, og skikkelsene Tufsla og Vifsla som de dikter opp, og som Tove skaper fortellinger rundt. Som regissør blir Vivica også viktig for Toves karriere; det er hun som får Mummiene opp på scenen, med Tove som manusforfatter, scenograf og kostymedesigner. Resten er, som vi vet, historie.

Jeg sukket ganske tungt da jeg leste en forhåndssak om filmen, skrevet av NTB, med følgende ingress: «Kinoaktuelle «Tove» skildrer en multikunstner som laget verdensberømte barnebøker om dagen – og levde desto mer utsvevende om natten.» Ordet «utsvevende» er så malplassert, så fullt av en dulgt moralisme, og så historieløst, at jeg blir matt. Det balanseres heldigvis av at hovedrolleinnehaver Alma Pöysti i intervjuet understreker hvilken banebryter Tove Jansson var på en tid da homofili var forbudt og ble ansett som en sykdom. Det hører også med til historien at Tove Jansson selv nektet å bli satt i noen som helst slags bås.

Jovisst er filmen full av fine scener fra viltre fester med swingjazz og børst. Jovisst ser vi Tove stadig drikke, også alene. Men selv om lydsporet er jazzy og miljøet kunstnerisk og livsbejaende og ukonvensjonelt, er filmen i seg selv et stillferdig portrett av kunstneren som ung kvinne. Alma Pöysti leverer en strålende, nyansert rolletolkning, og det er krutt i samspillet mellom henne og Krista Kosonen, som spiller Vivica, og som huskes fra TV-serien Beforeigners. Jeg tror fullt og helt på den gjensidige tiltrekningen, og lidenskapen mellom dem er av typen jeg blir lykkelig av å se skildret. Selv om den etter hvert gjør Tove ulykkelig.

Kunstneren i sitt atelier.

Filmen konsentrerer seg mye om dette forholdet, som fikk livsomveltende konsekvenser for Tove. Handlingen strekker seg til utpå 50-tallet, da hun opplevde internasjonal suksess med tegneserien og bøkene om Mummidalen. Dermed spiller den også opp til møtet hennes med Tuulikki Pietilä (Joanna Haartti), som ble hennes livslange partner.

Til å være en film om en kunstner, er ikke Tove kunstnerisk nyskapende og dristig. Men den får filmatisk dybde gjennom svenske Linda Wassbergs kamera, hun filmer i 16 mm, og gis fin tidskoloritt via nydelig scenografi og Eugen Tambergs flotte kostymer. Både Wassberg og Tamberg har jobbet for norske filmer. Hun filmet Charlotte Bloms Dianas bryllup, han var set designer på Marius Holsts Kongen av Bastøy (2010). Interesserte kan også merke seg at han er kostymeansvarlig for Ása Helga Hjörleifsdóttirs pågående innspilling av Svar på brev fra Helga, basert på Bergsveinn Birgissons roman.

Selv om Tove holder seg innenfor det ganske trygge og konvensjonelle rent filmatisk, er det blitt en interessant og kjærlighetsfull film for alle som elsker Mummiene, og alle som kjenner til Tove Jansson, eller vil vite mer om henne. Den berører også det vanskelige forholdet mellom Tove og faren, billedkunstneren Victor Jansson; en både i livet og kunsten langt mer konvensjonell skikkelse. Samtidig strekker filmen seg ut over den biograferte. Den gir et fint innblikk i et kunstnermiljø, og i en krigsgenerasjon som i kjølvannet av freden begjærlig grep mulighetene som bød seg.

2 kommentarer om “Kjærlighetsfylt om Tove Jansson

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s