Et bemerkelsesverdig og uforglemmelig rettsdrama

Saint Omer Manus og regi: Alice Diop Drama Frankrike Norsk kinopremiere 10. mars

Å kalle Saint Omer et rettsdrama er kanskje litt reduserende, for det foregår en del også utenfor rettssalen. Men det er i rettssalen det store dramaet rulles ut på sitt bemerkelsesverdige vis. Og da mener jeg bemerkelsesverdig på flere plan.

Forfatteren og universitetsprofessoren Rama (Kayije Kagame) reiser til den nordfranske byen Saint Omer for å følge saken mot Laurence Coly. Tanken er å skrive bok om henne. Coly, en ung og særdeles intelligent student med bakgrunn fra Senegal, er siktet for å ha drept sin 15 måneder gamle datter. En forbrytelse hun også har innrømmet. Hun vet bare ikke hvorfor hun gjorde det.

Mer enn å være et rettsdrama der aktor og forsvarer barker mot hverandre i kampen for å få tiltalte drømt eller frikjent, er Saint Omer et drama som langsomt, rolig og på særdeles intelligent vis søker etter bakenforliggende årsaker til tragedien. Samtidig, mens årsakene, eller mulige årsaker kommer til syne, avdekkes også en underliggende og grim rasisme – i ett tilfelle fremført med en sjokkerende ureflektert selvfølgelighet.

Kayije Kagame spiller Rama, forfatteren og universitetsprofessoren som følger saken mot Laurence Coly.
Alle foto: AS Fidalgo

Laurences historie vekker sterke reaksjoner i Rama, som selv er gravid. Intellektuelt ser hun i utgangspunktet Laurence som en skikkelse med paralleller til Medea, den greske, mytologiske kvinnen som tok tok livet av barna sine for å hevne ektemannen Jasons svik. Gradvis endrer perspektivet seg. Hun ser paralleller mellom sitt eget forhold til moren, og Laurences forhold til sin mor. Sammen med forsvarsadvokat Maître Vaudenays tale til juryen, former filmen en rekke presserende problemstillinger rundt det å være være mor, være klassereisende, være svart, intellektuell kvinne.

Her ligger også et annet kulturelt og implisitt rasistisk aspekt som filmen problematiserer. Både i en liten replikk om at Laurence snakker et veldig elegant fransk (underforstått: til å være svart immigrant), og i drøftingene av et større spørsmål: Var Laurence offer for hekseri, slik hun selv hevder? Er det en gangbar påstand? Er det noe hun bruker som et kulturelt skalkeskjul i en situasjon der hun de facto led av fødselsdepresjon og hvor ensomheten var så stor at hun nærmest kunne ta på den, som forsvarsadvokaten sier?

Maître Vaudenay er nydelig som forsvarsadvokaten Maître Vaudenay.

Regissør og manusforfatter Alice Diop har bakgrunn som dokumentarfilmskaper. Dette er hennes spillefilmdebut, og den bygger, ikke uventet, på en reell drapssak, svært lik den som skildres her, som Diop fulgte da den pågikk i 2015. Bakgrunnen som dokumentarist er nærmest til å ta og føle på. I den sammenheng må også fotograf Claire Mathon nevnes. Mathon filmet Alain Guiraudies vakre, homoerotiske Stranger by the Lake, Celine Sciammas fantastiske Portrett av en kvinne i flammer og Lille mamma, og Pablo Larrains uforglemmelige Spencer. Det kaller jeg perlerekke.

I Saint Omer lar hun kamera hvile som et observerende, nøytralt, av og til granskende øye. Det er ekstremt effektivt. Særlig i en film der blikk i seg selv spiller en helt sentral rolle.

Valérie Dréville spiller dommeren, som både leser opp fra tiltalen, fra politiavhør og stiller Laurence spørsmål.

Skuespillet er helt eksepsjonelt. Særlig leverer Guslagie Malanda en uforglemmelig tolkning av Laurence der hun står i tiltaleboksen med en stoisk, nesten stedig ro og verdighet. Gjennom nesten hele prosedyren fortrekker hun ikke en mine. Alt ved henne er gåtefullt, også når saken avdekker mer og mer av livet hennes.

I en rettssal ladet med spenninger, har også Valérie Drévilles dommer en helt særegen tilstedeværelse, preget av autoritet, men også av en viss tilbakeholdt varme. Talen hennes er klar og direkte. Også hennes ansikt er blankt, nøytralt. Bare noen små, små trekninger avslører hva hun muligens tenker eller føler.

Dette er andre gangen jeg ser Saint Omer. Første gang slo den nærmest pusten ut av meg. Også denne gangen trollbinder den med sin intensitet. Bemerkelsesverdig, også det, siden det er en film fullstendig fri for store fakter.

Samtidig er en krevende film. Du går ikke og ser den dersom du bare vil ha en avslappende, underholdende kveld på kino. Dette er en film som krever intellektuell investering. Den stiller også spørsmål rundt hvordan vi former fortellingen om våre liv og handlinger, hvilket språk vi bruker. Den søker ikke etter sannheten med to streker under, men åpner for refleksjon på mange plan. Jeg kan ikke få anbefalt den nok.