Tár Manus og regi: Todd Field Drama USA Norsk kinopremiere 10. mars
Tár har vært en snakkis siden premieren i Venezia høsten 2022, både på grunn av tematikken, men særlig på grunn av Cate Blanchetts rolleprestasjon. Hun innkasserte den første prisen for beste kvinnelige skuespiller i nettopp Venezia. Siden har prisene bare rauset på. Sist med den høythengende, britisk BAFTA. Film og besetning er nominert til seks Oscars, deriblant beste film, beste regi, beste manus, beste foto og beste kvinnelige skuespiller. Og jeg er fristet til å love å spise begge hattene jeg har dersom hun ikke vinner.
Så har det vært innsigelser. Særlig fra kvinnelige dirigenter. En del har ikke latt seg imponere av Blanchetts ferdigheter som dirigent. Men den heftigste kritikken har handlet om at musikkverdenen ikke akkurat har flust med kvinnelige dirigenter, så hvorfor da velge en kvinnelig dirigent når man skal lage film om #metoo?
Alle foto: Focus Features
Innsigelsene er gyldige nok. Men nettopp det at Field velger en verdenskjent lesbisk dirigent i en hovedrolle som er spesialskrevet for Blanchett, gir filmen en fenomenal kraft og mye større originalitet enn om manus hadde fulgt et mer tradisjonelt spor. Dessuten: Filmen handler om makt og hvordan makt korrumperer – ikke nødvendigvis økonomisk, men i selvinnsikt, i troen på hvilke friheter man tror man kan ta og komme unna med. Samt muligheten til å svøpe seg i berømthetens kappe, egnet som den er til å kast blår i omgivelsenes øyne.
Dessuten, og det er like viktig: Field legger inn en liten og subtil mulighet for tvil. Har Lydia Tár de facto gjort det hun beskyldes for, eller er hun lurt i en felle på grunn av mistanker, misunnelse, maktkamp, hevn? Min oppfatning er klar, men jeg ser ingen grunn til å konkludere her. Hver og en får se filmen og gjøre seg opp en mening.
Filmen er lang – 2 timer og 38 minutter, men har knapt et uinteressant sekund, og føles aldri så lang som den er. Todd Field tar seg godt og grundig tid til å bygge alt rundt amerikanske Lydia Tár. Den imponerende karrieren, som har gitt henne den nåværende posisjonen som Berlinfilharmonikerne første, kvinnelige dirigent. Forholdet til assistenten Francesca, spilt av Noémie Merlant, kjent fra blant annet Portrett av en kvinne i flammer. Accordion Foundation, som hun har grunnlagt sammen med investoren og amatør-dirigenten Eliot Kaplan (Mark Strong), for å støtte og inspirere unge kvinnelige dirigenter. Forholdet til konen Sharon, nydelig spilt av fabelaktige Nina Hoss, kjent fra blant annet TV-serien Homeland og de fabelaktige filmene Phoenix og Barbara. Sharon er også orkesterets førstefiolinist, og de har datteren Petra sammen.
Masterklassene hun holder for prestisjefylte Juilliard School i New York. Her legges det inn noen særdeles interessant og relevante scener knyttet til dagens pågående identitetspolitikk, der det evig aktuelle spørsmålet kommer opp: kan man verdsette kunst laget av kunstnere som i et historisk lys ikke kommer særlig godt ut av det på et personlig eller politisk plan, eller som tilhører en majoritet man distanserer seg fra? Társ kommentar: Ikke vær så ivrig etter å bli krenket.
Társ kommentar skal etter hvert få en slags dobbel resonans. For når glansbildet av Lydia er møysommelig bygget opp, kommer de første dryppene av mistanke. Skjønt vi har jo sett antydninger. Særlig i Francescas ansikt og åpenbart ambivalente holdning til sjefen.
Men dette er ikke bare en film om mulig maktmisbruk og #metoo. Helt uavhengig av Lydias skyld eller uskyld, eller hvorvidt hun er en psychobitch av dimensjoner, er dette en fantastisk film om musikk. Kvinnelige dirigenter kan muligens med rette sure seg over at Blanchett/Tár ikke kan dirigere. Men fy pokker som hun kan snakke om direksjon! For en som meg, som overhodet ikke har peiling – men syns direksjon er noe av det mest fascinerende i verden, åpner det hun sier opp for en faktisk, og litt dypere forståelse av hva det vil si å dirigere.
Så er det selvsagt musikken i seg selv. Mahlers femte og Elgars cellokonsert, som orkesteret jobber med. Sistnevnte fører til en av de første, eller ihvertfall tydeligste krakeleringene i bildet av Lydia. Og den introduserer den britisk-tyske cellisten Sophie Kauer i rollen som den russiske gjestecelisten Olga – Lydias nye yndling. Kauer studerer ved Norges musikkhøyskole, og vil garantert bli et navn. Der filmen for min del gjerne kunne vært en time lenger for å få plass til enda mer musikk, gir Field oss med Kauer en av de lengste musikkinnslagene. Og det er aldeles betakende.
Så er det alt det rent filmatiske. Florian Hoffmeister er ikke overraskende nominert til Oscar for beste foto. Var det opp til meg, burde også produksjonsdesignerne vært prisnomenert så det holder. Jeg elsker de signifikante og helt spesifikke interiørene i Lydia og Sharons leilighet, og den gamle leiligheten Lydia har beholdt, og hvordan de kontrasterer hverandre.
Men mest av alt er det Cate Blanchetts skuespill. Dirigentferdigheter eller ikke – det er noe man må være ekspert for å dissekere. Og strengt tatt er det noe veldig smålig over viljen til å nagge på sånt, gitt den på alle måter ruvende rolleprestasjonen hun gjør her.
Tár er en film man minst må være to for å gå og se. Ganske enkelt fordi det er en film du får innmari lyst til å diskutere etterpå. Filmatisk og, ikke minst, tematisk. Så sett av tid til å gå et sted etterpå. Men først og fremst: Ikke gå glipp av filmen. Den ruver, den også.
Sørensens filmservice 