Sensuell, malerisk og mesterlig

Portrett av en kvinne i flammer Manus og regi: Celine Sciamma, Frankrike, drama, 1 time 59 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 25. desember

Takk gud for at Celine Sciamma skrev rollen som Héloïse spesielt for Adèle Haenel. Vanligvis er jeg svært tilbakeholden med beskrivelser av kvinners utseende, men Haenel har et ansikt å drukne i. Viktigst likevel er selvsagt hvordan hun, som den formidable skuespilleren hun er, bruker dette ansiktet kunstnerisk. I så måte er Portrett av en kvinne i flammer en oppvisning i skuespillerkunst.

Om noen i farten ikke husker Haenel: Hun var først å se i Sciammas nydelige langfilmdebut, Vannliljer. I Norge har hun siden vært å se i De kjempende, i Dardenne-brødrenes stillferdige Kvinne, ukjent, og den energiske aktivist-filmen 120 slag i minuttet. Svært ulike roller, som viser Haenels spennvidde. Nå er hun altså tilbake hos Sciamma, der hun spiller en ung kvinne som sent på 1700-tallet motsetter seg å bli portrettert. Grunnen er at portrettmaleriet skal sendes til en frier i Milano. Liker han det han ser, skal hun giftes bort. Og i spørsmålet om ekteskapet har hun ingen egenvilje. Det vil si – det har hun jo, men den tas ikke hensyn til.

Kvinnen som skal male henne er Marianne (Noémie Merlant). Hun kommer til det spartanske herskapshuset under dekke av å skulle gå turer med Héloïse. Marianne observerer henne nøye mens de vandrer i kystlandskapet og gradvis blir kjent med hverandre. Og ja; lidenskap oppstår. Og ja, det hele fjetrende vakkert filmet og fortalt.

Héloïse (Adèle Haenel) og Marianne ( (Noémie Merlant).
Alle foto: Arthaus

Historien inneholder flere elementer, som blant annet involverer Sophie (Luána Bajrami) – en ung tjenestejente – og Mariannes situasjon som maler. Sammenliknet med Héloïse er Marianne en fri kvinne. Men som maler må hun presentere verkene sine i farens navn for å bli tatt seriøst. Dermed kan filmen leses som et stillferdig og sensuelt kampskrift mot kvinners ufrie stilling. Og selv om historien foregår i en helt annen tid, strekker den finmaskede tråder til våre dagers kamp for reproduktive rettigheter, seksuell frihet og mot tvangsekteskap.

Bare for å ha sagt det, gjerne med ettertrykk: Jeg elsker Sciammas filmer. Fra nevnte Vannliljer via Tomboy og Løvetannbarn (som hun er medforfatter på) til Girlhood og nå; denne. Som feminist har Sciamma ikke bare blikket rettet mot kvinner i ulike aldre og situasjoner, filmene hennes har en uttalt, kvinnelig synsvinkel, og – ikke minst – høy kunstnerisk kvalitet. I så måte overgår hun kanskje seg selv i dette maleriske verket. Innimellom er det så vakkert at det slår pusten ut av meg. Samtidig trekkes en betakende fortellermessig og visuell tråd til myten om Orfeus og Eurydike.

I lys av dette er musikkbruken særlig betakende. Nesten hele veien er Portrett av en kvinne i flammer befriende fri for musikk, eller rettere: befriende fri for påtrengende musikk. Slik får musikken en desto sterkere audiovisuell og emosjonell virkning når den først tas i bruk.

Og selv om film alltid er best på kino, er dette virkelig en film du ikke skal vente med å se til den dukker opp på TV. Sciamma og fotograf Claire Mathons storslåtte naturtablåer og intime nærbilder krever – og fortjener – det store lerretet de er malt for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s