Nok en flott serie basert på en Ferrante-roman

Verken som roman eller som Netflix-serie er De voksnes løgnaktige liv like bredt anlagt som Mi briljante venninne. Men den seks episoder lange fortellingen går inn i noen av de samme temaene. Også dette er en dannelseshistorie, men sett fra et annet perspektiv, og satt til en annen tid. Overført til serie, er også filmspråket annerledes. Til tider rent ut gløder bildene og scenene på skjermen. Stilen er energisk. Rytme, farger, lydspor, har en umiskjennelig 1990-tallspuls. Noen sekvenser sender tankene til Ettore Scola.

Ferrante holder seg i Napoli. Men hovedpersonen her, Giovanna, bor i en ganske annen bydel enn Elena og Lila. Som datter av en universitetsprofessor vokser hun opp i et vakkert hjem oppe i åsen. Men også her slår klasseperspektivet inn. Vi følger Giovanna gjennom et markant modningsår, og får tidlig et nydelig pek i retning tante Vittoria – en skikkelse som skal få betraktelig å si for Giovannas utvikling. Fylt av ungdommelig lede og rastløshet, hun er 14-15 år når vi møter henne første gang, sitter hun foran speilet og maler knallblå øyenskygge over det ene øyet. Hun gnages av å ha overhørt pappa Andrea kommentere at hun er stygg, at hun utvikler seg til å likne søsteren hans, som han forakter og ikke har kontakt med.

Fabelaktige Valeria Golino spiller tante Vittoria. Giordana Marengo gjør en nydelig debut som Giovanna.
Alle foto: Netflix

Når Giovanna oppsøker tante Vittoria (med knallblå øyenskygge), foretar hun også en klassereise. Ned fra åsen, inn i en leilighet ganske annerledes enn den elegante hun bor i selv (og som regissør Edoardo De Angelis utnytter filmatisk på like elegant, og slående vis). Inn i et liv som leves helt annerledes enn det livet Giovannas foreldre lever. Men hvorfor denne forakten fra Andrea overfor Vittoria? Er det skammen over å selv komme fra fattige kår? Er det skammen over Vittorias livsførsel og ideer, og evnen hennes til å gjennomskue andre? Og hva skjedde med armbånde Vittoria ga Giovanna da hun ble født, men som Giovanna aldri har sett?

Valeria Golino er et kraftverk i rollen som Vittoria, og en formidabel skuespiller. Jeg husker henne blant annet fra Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer (2019) og Paolo Virzìs Menneskelig kapital (2013). Jeg elsker hver scene hun er med i her, jeg elsker rollefiguren i all dens velde og nyanser. Skarpt tegnet, skarpt spilt. Det er også nydelige nyanser ute og går når det kommer til fortellingens mødre, inkludert Giovannas mor, Nella (Pina Turco). Lenge er det noe vagt ved henne, noe udefinert og vagt i hvordan hun posisjonerer seg overfor ektemannen og datteren, eller snarere mellom dem. Men etter hvert kommer det også her frem fine nyanser mellom det tydelige og utydelige, det bastante og det usikre.

Giovanna er ikke stygg, det er ikke derfor jeg får litt Den stygge andungen-vibber, her. Det handler mer om hvordan hun etter hvert står i spagaten mellom tantens folkelighet og foreldrenes borgerlige liv. Hvordan hun gradvis gjennomskuer de voksne. Hvordan hun utvikler seg fra en mutt, misfornøyd ungjente til en stadig rankere, mer og mer selvbevisst og tøff ung kvinne. Det er gjerne en del mannlige drittsekker i Ferrantes fortellinger, og Giovanna gjør seg kjent med noen av dem. Men kanskje faren tross alt har rett. Kanskje likner Giovanna sin tante, om ikke utseendemessig, så mentalt? – Hvis du vil bli voksen, bli kvinne, sier Vittoria til henne, – så må du slå deg. Bli såret.

Det er en livserkjennelse som kanskje er i ferd med å gå tapt.

Pina Turco spiller Giovannas mor Nella, Alessandro Preziosi har rollen som faren Andrea.

De voksnes løgnaktige liv er et av de fineste og mest nyanserte portrettene av en ung jente jeg har sett på på lenge. Man må ha sansen for serier som går sine egne veier, som gjerne legger en del slutninger over på seeren, som av og til er umiskjennelig italiensk og som samtidig dveler ved mange og talende detaljer og tidsmarkører. Det magiske er at selv om serien er så definitivt napolitansk, treffer og berører den meg på et personlig plan. Jeg ser min egen tenåringstid i Giovannas usikkerhet, strev etter identitet, søken etter egen plattform. Men jeg ser også meg selv i de løgnaktige voksne. Jeg har også, som voksen, tatt valg på egne vegne og ut fra egne behov, som har hatt vonde konsekvenser for andre.

Noen stilistiske grep blir litt overtydelige og repetitive. Likevel kommer dette ut som en gledelig overraskelse som – med sine seks ca timelange episoder – kan binges over to kvelder. Og som byr på en fascinerende og imponerende skuespillerdebut fra unge Giordana Marengo.