All the Beauty and the Bloodshed Regi: Laura Poitras, USA, dokumentar. Norsk kinopremiere 13. januar
Ja, dette er en film om fotografen og aktivisten Nan Goldins kamp mot pillekapitalistene i Sackler-familien. Men den er så mye mer. All the Beauty and the Bloodshed er en kompleks livshistorie. En katalog over et kunstnerliv. Et miniportrett av et New York som ikke lenger eksisterer. En nekrolog over de som døde av AIDS. Et politisk kampskrift som på stillfarent, bevegende vis roper høyt om et system som beskytter de mektige og lar ofrene dø.
De som har sett Disney+-serien Dopesick, kjenner historien om Sackler-familien. Som kunstsamlere, og med et image som filantroper, fikk de navnet sitt knyttet til store samlinger på verdens mest prestisjetunge museer, blant annet Guggenheim, The Metropolitan Museum of Art og Louvre. Gjennom legemiddelfirmaet Purdue og salg av smertestillende OxyContin, tjente den allerede styrtrike familien seg enda rikere. Legemiddelet er sterkt vanedannende, og har forårsaket avhengighet og død hos tusenvis av mennesker. Nan Goldin er en av dem som ble avhengig. Som stifter av organisasjonen P.A.I.N har hun og medaktivistene to kampsaker: De vil ha Sackler-familien stilt personlig og økonomisk ansvarlig for opioid-epidemien. Og de vil ha Sackler-navnet fjernet fra museene.
Foto: Nan Goldin privat
Filmens kompleksitet, poesi og styrke ligger i hvordan regissør Laura Poitras vever Goldin og P.A.I.Ns politiske aksjoner sammen med Goldins kunst og hennes livshistorie. Fra oppveksten på 1950-tallet i en dysfunksjonell jødisk familie i Bostons suburbia, der storesøsteren Barbaras skjebne i stor grad blir bestemmende for Nans. Veien hennes ut i livet, inn i fotokunsten, med sterk forankring i et miljø av mennesker som den gang ble sett som marginaliserte og grenseoverskridende. Skeive. Radikale, både politisk og seksuelt.
Underveis i filmen griper jeg meg i å sitte med en følelse av å være i en billedlagt roman. Bli lest høyt for. Det er noe med stemmen i filmen. Altså filmens egen stemme, og Nan Goldins. Det er noe med det svære materialet, den historiske dokumentasjonen av epoker, liv, skjebner, vevd sammen til et komprimert, levende og gripende manifest med en tydelig adresse.
Foto: Nan Goldin privat.
Foto: Nan Goldin
Nan Goldins liv inneholder mange sterke erfaringer. En av dem er hvordan forholdet til kjæresten Brian endte med mishandling så alvorlig at den kunne kostet henne synet, muligens livet. Goldins fotografier av forholdet, før og etter, skriver seg inn i det jeg ser som filmens overordnede tematikk, vevd inn i Goldins familiehistorie, livserfaringer, AIDS- og opioid-epidemien : hvor ødeleggende fornektelsen er, enten den er privat eller politisk.
Det som også treffer meg, og treffer meg hardt, er Goldins tydelige formulering av hva det innebærer å være rusavhengig. Det treffer meg fordi jeg har hatt rusavhengige tett på i egen familie. Her formuleres det med enkle ord og klar og tydelig stemme fra en kvinne som har ressurser til å snakke på vegne av seg selv og tusenvis av andre, og som bruker denne stemmen til å frigjøre seg selv og andre rusavhengige fra skammen som omgir dem. Jeg håper mange, mange går og ser denne filmen.
Sørensens filmservice 
Takk for gode anbefalinger!
LikerLiker
Takk for den flotte filmkritikken her! Denne kommer jeg til å se.
LikerLiker