Operation Fortune: Ruse de guerre Regi: Guy Ritchie, Storbritannia, actionkomedie. Norsk kinopremiere 6. januar.
Det var én grunn til at jeg sto tidlig opp og dro ut i en mørk, sur og regntung morgen for å se denne filmen: Aubry Plaza, stjernen fra The White Lotus og Emily the Criminal. En ny yndling, der. Jo da, Hugh Grant var litt trekkplaster, han også; men mer sånn hva gjør han nå for tiden? Og så kan jo Guy Ritchies filmer være ganske gøye. Og det er faktisk denne her.
Opplegget er latterlig velkjent. Du har et ukjent våpen som truer verdensfreden, eller stabiliteten om du vil, og som er i ferd med å falle i farlige hender. Du har en statlig sikkerhetstjeneste som hyrer inn knalltøffe og ganske shady agenter fra et privat sikkerhetsselskap. Og så braker det løs. Men akkurat det velkjente er noe av grunnen til at filmen er gøy. Her suppleres moroa ved at en big shot hollywoodstjerne hyres inn for å bistå agentenes undercover-operasjon mot den steinrike våpenhandleren som trekker i trådene.
Den steinrike våpenhandleren er Greg Simmonds, og spilles med fynd og klem av Hugh Grant – med fjeset fullt av brunkrem. Og ja, det skal være sånn. Og det er dødsvittig. Hele figuren er en fryd. Være seg måten Grant spiller ham, og hva som tillegges figuren. Det ligger et beksvart vidd bak veldedigheten han driver – salg av svindyre smykker til inntekt for barn som er foreldreløse som følge av krig.
Alle foto: Dan Smith – STX GLOBAL – SF
Men vi må ikke glemme agentene. Orson Fortune, selvfølgelig spilt av Jason Statham, hvem andre. Full av fobier (bortsett fra dødsangst), og med sans for dyre årgangsviner. Dataspesialisten og hackeren Sarah Fidel, spilt med all den sofistikerte kulheten Aubrey Plaza besitter, her tilført en feministisk snert som gjør skikkelsen enda kulere. Samt JJ Davies, spesialist på langdistanse presisjonsskyting, spilt av rapperen Bugzy Malone.
Det kan skyldes alderen, det kan skyldes tiden vi lever i. Blir det for mye nedplaffing av folk på film, blir jeg uvel. Her er det som om Guy Ritchie føler på det samme. Eller vet at publikum kanskje føler det sånn. Så han orkestrerer en hyperelegant, herlig koreografert åpningssekvens der folk rett nok plaffes ned, men det er som om det hele skyggelegges. Derfor tar det også en stund før jeg legger merke til at du ikke ser en dråpe blod noe sted, bortsett fra det som renner fra en muligens knekt nese. Det gir de mange action- og skytescenene en dåm av illusjon, som om skuespillerne bare roper pang pang du er død! Det gjør Operation Fortune: Rus de guerre langt mer svelgbar enn David Leitch’ Bullet Train (2022), der humoren druknet i blod.
Ritchie og medmanusforfatterne tuller med mye. De tuller med sykt rike folk. Med stjernefakter og stjernedyrkelse. Menn som seksualiserer og opptrer nedlatende overfor kvinner. Hollywood. Produsenten til den hyrede hollywoodstjernen Danny Fransceso (Josh Harnett) ikke bare heter Saul Goldstein, han likner også Harvey Weinstein. Og det i en film produsert av det som var Weinsteins eget selskap, Miramax.
Jeg ramlet litt av Guy Ritchie etter The Man from U.N.C.L.E., og er heller ikke Jason Stathams største fan. Men her syns jeg alt fungerer innenfor sjangerens rammer – nettopp fordi den opererer innenfor sjangeren med en skyhøy, sjarmerende og ironisk selvbevissthet.
Sørensens filmservice 