R.I.P Henry
Regi: Arild Fröhlich
Serieskapere: Linn-Jeanette Kyed og John Kåre Raake
Dramaserie i åtte episoder. Tilgjengelig på Viaplay fra 15. januar
En god dash Greys Anatomy og Akutten. Passe doser bitterhet, dødsangst og vestlandsk absurditet. Noen bisarre operasjoner, litt gryende romantikk og en god, men av og til vaklende balanse mellom det såre, vonde, rørende og det vilt vittige. R.I.P Henry sikter så bredt at den bare sneier enkelte steder, men midt i blinken på andre mål. Det kan godt vise seg å gjelde seerne også.
Odda utgjør altså (nok en gang) den maleriske og eksotiske rammen rundt historien. Forståelig nok. Fy fader for noen fotogene omgivelser!
En veldig, veldig, veldig god Mads Ousdal spiller Henry Johnsen, overlege på Odda sjukehus, der akuttavdelingen står i fare for å bli nedlagt. En arrogant jævel og særdeles dyktig kirurg som har meldt overgang til Haukeland Universitetssjukehus. Han må bare få tatt den der helseundersøkelsen de maser om der inne i Bergen.
Alle foto: Viaplay
Men det er et problem. Henry har oppdaget at han lider av en uhelbredelig hjernesvulst, og har ett år igjen å leve. Og for å si det sånn: Verken sykdomsutredning eller forsøksvis behandling foregår helt etter boken.
I det ganske store og relativt fargerike miljøet i og rundt Odda sjukehus, er det ikke bare Mads Ousdal som er veldig, veldig, veldig god. Trond Høvik har en strålende rolle som Ola Nilsen, en alkoholisert einstøing som Henry tar seg litt ekstra av fordi han er fetteren til Henrys avdøde kone Elisabeth (Lena Kristin Ellingsen). Skikkelsen er fabelaktig, realistisk og presis, og Høvik tolker den med like deler kjærlig presisjon.
Julie Agnete Vang – Danmarks svar på Julianne Moore – er nydelig i rollen som den danske vikarlegen Agnes Olsen, et på alle måter grepa kvinnfolk som ikke lar seg pille på nesen. Ihvertfall ikke av Henry.
Og så er det veldig, veldig, veldig fint at serieskaperne gir luft og rom til alle bipersonene, befolker dem med dyktige skuespillere og slik lar hver og en få skinne, om så bare – for enkeltes del – i glimt. Det gjelder resepsjonisten Bodil, spilt med fynd og klem og bøtter med sjarm av Nina Lill Vestre. Det gjelder sykepleieren Kjellaug, spilt med tilsvarende fynd og klem og bøtter med sjarm av Silje Breivik – Norges svar på Merritt Wever (for de som har sett TV-seriene Nurse Jackie, Godless og Unbelievable).
Det gjelder sykehusdirektør Rosmary Van Der Beer, tolket med bisk autoritet av Janna Kari Kvinnesland. Og så har du selvsagt Arthur Berning som ambulansesjåfør Marius, Frank Kjosås som sykepleieren Petter og Andreas Cappelen som kreftlegen Thomas. De er jo alltid gode. Så også her. Men det er ekstra gøy å se så mange småroller besatt av relativt ukjente folk (nasjonalt ihvertfall), som gis mulighet til å gi jernet. Og som griper den så til de grader.
Arnhild Litleré og Øyvind Angeltveit utgjør ekteparet Ellen og Leidar Samuelsen, gjengangere på sykehuset fordi han lider av et merkelig, gjentakende sykdomsutbrudd som går under navnet Gåten Samuelsen. Angeltveit er det gøy å se på skjermen igjen. Litleré har gjort det til sin spesialitet å spille en passe irriterende vestlandsk kjeftakjerring. Gåten Samuelsen løper som en unødvendig, men gøyal tråd gjennom episodene, og bidrar særlig til miljøskildringen av Odda. Og som et bidrag til å skildre personligetene til Agnes og Marius, som setter seg fore å løse gåten.
Mange kokker har bidratt i å koke i hop manus, noe som merkes innimellom på måten serien og episodene skifter i karakter og stemning. Det er ikke negativt ment. Det gjør R.I.P Henry litt ujevn, men bidrar til det jeg vil kalle seriens mangfoldige appell. Av og til plasserer den seg i kategorien bittersøt og rørende, av og til er den, som nevnt, vilt vittig. Av og til kombineres elementene. Som når Henry drar på et holistisk healingsenter for kreftsyke. Og så byr den på noe – ganske mange – bisarre, gørrete scener som absolutt ikke er for pyser. Som når Henry foretar en aldri så liten hjerneoperasjon på seg selv.
Produksjonsdesignerne må ha hatt strålende dager på jobb. Ta bare campingvognen til dealeren Skakkjen (Morten Svartveit). Eller hjemmet til Ola Nilsen.
Vi vestlendinger får noen ekstra drops å sutte på. Kjersti Berge dukker opp i en bitteliten rolle som turguide (skjønt hun er vel kjent Norge rundt). Tidligere NRK-journalist Arild Sondre Sekse figurerer som reporter for Hardanger Folkeblad. Oddas ordfører Roald Aga Haug dukker opp i egen person på direktør Van Der Beers kontor for å diskutere akuttavdelingens fremtid.
Ved både å portrettere Henry, sykehusmiljøet og Odda, står serien i fare for å gape over litt for mye. Og gjør det kanskje av og til. Men i det store og hele synes jeg den lykkes, og lykkes godt fordi den ser på Odda og Vestlandet med et ganske tvisynt blikk. På den ene siden smellvakkert, på den andre siden som et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Samtidig er det eksotisk Vestlandsreklame herfra til Trolltunga, med smale veier, bratte fjell og dype fjorder.
Underveis ble jeg sittende og lure på om serieskaperne hadde hentet bitte litt inspirasjon fra Pål Bang Hansens thriller Bortreist på ubestemt tid, fra 1974. Også den foregår på Vestlandet, riktig nok i en ikke navngitt bygd, og innebærer et lik i en fryser. Det er ikke nødvendigvis sånn, det er mer slikt jeg morer meg med å tenke. Også fordi det viser utviklingen i så vel synet på Vestlandet, som tilfanget av skuespillere som reelt er og kan spille genuine vestlendinger.
Fra å utelukkende være en filmatisk og eksotisk kulisse, får Vestlandet, her Odda og omegn, være både en eksotisk og filmatisk kulisse og en karakter i seg selv. R.I.P Henry tar innover seg de politiske forholdene i utkanten, jfr nedleggelsen av akutten. Den tar innover seg den tiden en ambulanse bruker mellom Odda og Bergen, selv om den gjør et både dramaturgisk og humoristisk poeng av det. Ikke minst tar den innover seg det vestlandske lynnet, og den vestlandske humoren.
Så selv om jeg har innvendinger, er jeg mest av alt begeistret. Mer begeistret over enkelte elementer enn andre. Aller mest begeistret over Ousdal og resten av rollebesetningen. De fader meg skinner og briljerer.
Sørensens filmservice 