Det er bare å glede seg til denne nydelige filmen

Lille mamma Manus og regi: Céline Sciamma, Frankrike, drama, 1 time 12 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 29. oktober/førpremiere på Biff.

Fra debutfilmen Vannliljer, via Tomboy til Girlhood har Céline Sciamma vist en unik evne til å formidle jenters liv og ulike stadier; aldersmessig, emosjonelt, seksuelt, i familiære og samfunnsmessige sammenhenger, og med et særdeles følsomt blikk og et like følsomt kamera. Portrett av en kvinne i flammer handlet om voksne kvinner i en tid da kjærlighet mellom kvinner var forbudt. Så langt står den som hennes store mesterverk. Det tar ikke glansen av de «mindre» filmene. Sciamma er en av mine store favoritter, og jeg gikk til Lille mamma med store forventninger.

Mamma (Nina Meurisse) og Nelly (Joséphine Sanz) leser barnebøker fra da mamma var liten.
Alle foto: Arthaus

Den skuffer ikke. Tvert imot. På et tidspunkt satt jeg omtrent med hjertet i hånden. Sciamma er her tilbake i det «mindre» formatet, det vil si stillferdig, poetisk, følsomt, vakkert, og med dyp følelsesmessig gjenklang. Jeg vegrer meg for å skrive «mindre», for selv om hun her ikke pensler ut det samme maleriske lerretet som i Portrett av en kvinne i flammer, er Lille mamma en film jeg ikke har greid å slippe siden jeg så den for et par dager siden. For meg er det selve kjennetegnet på en «stor» film, selv om formatet ikke er storslått.

Åtte år gamle Nelly (Joséphine Sanz) har mistet bestemoren sin, og drar sammen med sin mamma (Nina Meurisse) og pappa (Stéphane Varupenne) tilbake til mammaens barndomshjem for å pakke ned og rydde ut. Hun fascineres av morens pikerom, av det hun har hørt om da moren som liten jente bygde hytte i skogen. Hun vil vite mer, men moren er i sorg, er fraværende, og reiser til slutt for å overlate nedpakkingen til ektemannen. Nelly søker ut i skogen, for å prøve å bygge samme hytten som moren bygde.

Pappa (Stéphane Varupenne) tar skjegget, siden bestemors hus byr på så fine barberingsklenodier.

Rammen er så enkel, så enkel, og det Sciamma gjør er så fint, så fint. Om noe er storslått, er det hennes evne til å bygge sammen fortid og nåtid med små og effektive virkemidler. Og så gir hun oss en eventyrskog. Farget gyllen av høstløv og høstsol. En skog å utforske, bygge hytte i, sitte helt stille i. Hun drar oss inn i en barnlig forestillingsverden, full av nysgjerrighet og innlevelsesevne og empati. I samspill med Joséphine Sanz’ tvillingsøster Gabrielle lar hun de åpne, uforstilte jenteansiktene speile nåtid og fortid i en fascinerende og rørende lek med tidsplan, med iscenesettelse, med jenters lek og latter, og hun gjør det på en måte som sender meg i loop tilbake til egen barndom, til egen lengsel etter å forstå min fraværende mor og forestille meg hennes barndom. Hun risser opp tre generasjoner kvinner – bestemor, mor og datter – og lar dem flyte inn i et tidsmessig fellesskap skapt i fantasien og næret av – tenker jeg – den lengselen man som voksen kan kjenne etter å vite mer om sine formødre. I bunn og grunn er Sciammas film en nøyaktig beskrivelse av avstandene som ligger mellom oss, selv i så nære relasjoner som mor og datter, og vår stadige streven etter å viske ut denne avstanden og komme nær det som kan være så vanskelig å komme nær.

Å lage pannekaker, med masse fjas og fnis. På vakrere vis blir du ikke brakt tilbake til din egen barndom.

Lille mamma er en film du egentlig ikke behøver å vite mer om. Du skal bare gå og se den. Med alle sansene åpne. Og gjerne med hjertet i hånden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s