Guddommelig samfunnssatire

Guddommelig kjærlighet Manus og regi: Gabriel Mascaro, Brasil, fremtidsdrama/fabel, 1 time 40 minutter, 18 år. Norsk kinopremiere 25. desember

Etter fantastiske Neon Bull var forventningene ganske høye, for å si det mildt. Men Mascaro innfrir. Guddommelig kjærlighet er på mange måter ganske annerledes enn forgjengeren. Men også denne gangen viser regissøren sin fabelaktive evne til å skildre et miljø (han har bakgrunn som dokumentarfilmskaper), og sin like fabelaktige evne til å lage visuelt slående, oppslukende film (han har også bakgrunn som billedkunstner.)

Der Neon Bull skildrer et bokstavelig talt jordnært miljø av arbeidere på et omreisende rodeo-show, tar filmskaperen oss denne gangen med noen år frem i tid – til 2027 og et noe særegent, kristenfundamentalistisk miljø. Her må vi ha et viktig faktum i bakhodet: For ett år siden vant den høyrepopulistiske Jair Messias Bolsonaro det brasilianske presidentvalget. En avgjørende faktor for valgresultatet var landets nykonservative kristne. En mulig tanke er at det Brasil vi ser på lerretet, er Brasil slik det kan bli om Bolsonaro får sine fire mulige år ved makten. Scenarioet er ikke helt kinder-küche-kirche. Bare nesten og temmelig nær.

Joana (Dira Paes) mener den skilsmissetruede mannen heller bør pusse litt på ekteskapet sitt.

En av dem som trolig stemte Bolsonaro frem er filmens Joana (Dira Paes). Hun tilhører det evangeliske trossamfunnet «Guddommelig kjærlighet», er statsansatt byråkrat med nærmest guddommelig tro på byråkratiet – og hun nærer en like guddommelig tro på ekteskapet og kjærlighetens kraft. Men vent litt. Her ligger vel en innbyrdes motsetning? Nettopp. Så unnslår Joana seg heller ikke for å lirke par på skilsmissens rand med inn i menigheten, der ganske uortodokse metoder tas i bruk for blåse liv i skrantende ekteskap.

Joana (Dira Paes) og ektemannen Danilo (Julio Machado).
Alle foto: Mer filmdistribusjon

Joana lever lykkelig med sin mann, Danilo (Julio Machado). Her er bare en hake. 2027 er som 2019: fertiliteten er synkende. En emosjonell utfordring på det personlige plan, forsterket av et konservativt samfunn der familien står sterkt, og ekteskapelig status og graviditet scannes når man går på butikken. Og Joana og Danilo sliter altså med fruktbarheten – trass i Joanas inderlige bønner og parets rent fysiske og hyppige forsøk og øvrige strev.

Joana (Dira Paes) nyter godt av et privilegium forbeholdt gravide – en massasjestol.

Ut av dette lager filmen mye absurd komikk jeg ikke har lyst til å konkretisere fordi det er så overraskende og vilt vittig når det dukker opp. En del sider ved trosutøvelsen er også eksepsjonelt underholdende, som drive-in-kirken Joana jevnlig oppsøker for å samtale med den enslige presten der han sitter i sitt litt bensinstasjonaktige tempel med Bibelen i hånden og glatte popmusikksalmer på spilleren. Men i det hele er det også noe både uhyre skremmende og dypt fascinerende i måten Gabriel Mascaro skildrer Joana som et på mange måter mildt og samtidig fanatisk menneske. Hun er en kvinne som kan leses på mange måter, og som ved gjensyn kan få enda flere lag.

Det samme gjelder skildringen av religionen og religionsutøvelsen i denne nær-fremtid-fabelen. Det enkleste i verden ville vært å kjøre på med moro a la drive-in-kirken, eller å hente inn elementer fra en dystopi a la The Handmaid’s Tale. Man kan saktens se små spor av dette, men mest av alt synes filmen å åpne for en fundering rundt hvordan mennesker faktisk og pragmatisk innretter seg i et samfunn som dette. Og så skjer det jo noe som, ja, gjør det virkelig nødvendig for Joana å gå i dybden på sin tro.

Jeg skrev at Neon Bull og Guddommelig kjærlighet er ganske forskjellige. Likevel sees noen filmatiske fellestrekk. Mye handler om det dyriske, det kroppslige og det instinktive. I Neon Bull så vi hingstens umiddelbare reaksjon på en brunstig hoppe. Denne gangen er det Joanas hund som reagerer instinktivt på den løpske tispen i naboleiligheten. Med Diego Garcia bak kamera også denne gangen, fanges menneskekroppens skulpturelle skjønnhet i et par rituelle vaskescener (forrige gang var det i en dusj.) Og så er Mascaro og Garcia i fellesskap rene mestere i å vise sex på film uten at det blir plumpt eller pinlig. Selv noen relativt odde sex-scener viser på vidunderlig vis hvordan seksualiteten i sitt vesen er både sensuell, lidenskapelig og naturlig. Og det selv om omstendighetene i disse scenene er mer bisarre enn sexy.

En distinkt bruk av farger bidrar til filmens særegne stemning og stil. De spenner fra rene gråtoner i skildringen av byråkratiet Joana er en del av, via noe lett utvasket i hennes og ektemannens hjemmemiljø til flimrende, fargesterk neon med vekt på babyrosa og lyseblått i flere av scenene fra det religiøse miljøet.

Hei, og takk for at du bruker filmservicen! Den er profesjonell, gratis og drives fordi jeg brenner for film og filmformidling. Hvis du syns at den er litt ok og kanskje litt nyttig når du skal vurdere filmer å se, ville det vært fint om du la igjen et lite spor på nettstedet eller Facebook. Et sintefjes hvis du er rasende uenig i anmeldelsen, en tommel opp hvis du setter pris på at servicen finnes. På den måten bidrar du til at servicen når ut enda til flere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s