Prinsesse Diana dekonstruert

Spencer Regi: Pablo Larraín Drama Tyskland/Storbritannia/Chile 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 18. februar

Pablo Larraín kaller dette «en fabel om en sann tragedie». Likevel syns jeg vi kommer minst like tett på prinsesse Diana som vi gjorde i siste sesong av The Queen. I den grad man kan innbille seg at man kommer tett på et menneske man aldri har møtt og bare blitt eksponert for gjennom mediene. Likevel: Store deler av tragedien er velkjent, og så du The Crown vil du kjenne igjen en del situasjoner fra denne julehelgen fra helvete på Sandringham.

Ved å la Kirsten Steward spille Diana i en blanding av tro kopi (frisyre, klær, ganglag og fysiske positurer) og maniert, nesten teatralt spill, oppnås en effekt som paradoksalt nok nærmer seg en slags dekonstruksjon av den ikoniske og ulykkelige skikkelsen, og som altså – likevel – gjør henne ekstremt levende og troverdig. Uten å sentimentalisere verken henne som skikkelse, eller situasjonen hun befinner seg i. Larraín stiller seg totalt solidarisk med Diana, og lar henne spille ut en rasende trass som i fabelportrettet overskygger selvskadingen og bulimien. Steward er helt fabelaktig i rollen. Hun behersker alle nyansene, fra det sårbare til det sinte, det manierte og det lekne. At hun er oscarnominert, er helt på sin plass.

Fabelaktig er også Sally Hawkins i rollen som Maggie, Dianas påklederske og fortrolige innenfor de sandringhamske vegger. Første gang hun dukker opp ser hun ut som en parodi på en ansatt ved hoffet, men snart stråler varmen ut fra det elskelige ansiktet. Og det stopper ikke der. En av filmens fineste øyeblikk er en intim scene på en vinterlig strand mellom henne og prinsessen.

Maggie (Sally Hawkins) og Diana (Kirsten Steward) i et fortrolig øyeblikk på en vinterlig strand.
Alle foto: Ymer Media

Med en litt kjølig, distansert humor synes Larraín å kjæle med de åpenbare latterlighetene som hefter ved det britiske kongehuset. Være seg veiingen hver enkelt må gjennom når de ankommer Sandringham, eller jakten på oppdrettete, halvtamme fasaner, der en stram prins Charles står i fullt jaktutstyr mens han drikker te fra blomstrete porselenskopper. Det begynner allerede i åpningsscenen, som tar form av en militærkolonne i landskapet og ender med at marsjerende soldater bærer noe som likner en mengde våpenkasser ned i Sandringhams underetasje. Den samme underetasjen huser slottets kjøkken. Det, og kjøkkensjef Darren (Sean Harris) brukes på en måte som gir assosiasjoner til Upstairs/Downstairs, men som også viser hvilken sympati og medfølelse de slottsansatte trolig hadde for Diana.

Det skal sies: Spencer er innimellom riktig ubehagelig. Johnny Greenwoods originalmusikk beveger seg i overganger og skjæringspunkt mellom klassisk og jazz, og glir av og til ut i noe nesten atonalt, skjærende og enerverende. Det er som om musikken vil overføre Dianas desperasjon og fluktlengsler til oss i kinosalen. Og det greier den.

Fascinerende, og ofte ubehagelig, er også måten fotograf Claire Mathon filmer Diana i ulike interiører. Sandringham er ikke bare møblert, slottet er overmøblert (ihvertfall i denne versjonen), og gjennom Mathons linse er det som om Diana nesten forsvinner, redusert til en fyrstikktynn skikkelse i store rom og lange korridorer. Mathon var for øvrig også fotograf på Portrett av en kvinne i flammer.

Larraín lot fotograf Stéphane Fontaine gjøre noe av det samme i den Jackie, når Jaqueline Kennedy kommer hjem til Det hvite hus etter at ektemannen og presidenten var skutt i Dallas. Han er i det hele tatt en uhyre interessant regissør, chileneren Larraín. Jeg falt umiddelbart for Stem nei (2012), hans første film på norske kinoer. Han fulgte opp med sterke El Club (2015) og Neruda (2016), før Ema, som ble vist i Bergen på Cine Latino i 2020. Forskjellige filmer som alle, bortsett kanskje fra Ema, tar opp ulike aspekter ved makt og maktutøvelse, og motmakt, være seg individuelt eller kollektivt. Har du ikke sett noen av filmene hans, er dette å anse som en anbefaling. Larraín er ingen publikumsfrier, tvert imot. Men han lager filmer du sannsynligvis er veldig glad for ha sett. Det gjelder også Spencer. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den, men nå, etterpå, vil den ikke helt slippe taket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s