Ingen bjørner Manus og regi: Jafar Panahi Drama Iran. Norsk kinopremiere 10. mars
Hvordan lage film når man er underlagt sensur og yrkesforbud? Iranske Jafar Panahi ga oss ett fascinerende eksempel i Taxi Teheran (2015). Nå gir han oss et nytt.
På overflaten er Ingen bjørner finurlig enkel. Men allerede åpningssekvensen minner oss på at det enkle ikke er så enkelt som det ser ut. Filmen utkrystalliserer seg med et dobbelt lag, eller i to seksjoner, i noe som nærmest er en hybrid, slik også Taxi Teheran var. Den ene seksjonen foregår i Tyrkia, der Panahi ved hjelp av medarbeidere er i gang med å lage en dokumentar om Zara (Mina Kavani) og Bakhtiar (Bakhtiar Penjei) og deres forsøk på å komme seg til Frankrike ved hjelp av falske pass.
Den andre utspiller seg i en avsidesliggende liten landsby i Iran, like ved den tyrkiske grensen, der Panahi har leid et enkelt lite hus for å jobbe med dokumentaren. Han sliter med mobildekningen han er avhengig av for å kommunisere med medarbeiderne i Tyrkia. Men det skal snart vise seg å være det minste problemet.
Etter hvert tegner det seg opp to parallelle kjærlighetshistorier – den i Tyrkia, og en ganske annerledes en i landsbyen. Landsbybeboerne hevder at Panahi har fotografert et ungt par, Gozal og Solduz. Problemet er at Gozal etter en gammel skikk er lovet til en annen av landsbyens unge menn, Jacob, hvis raseri er på stigende kurs fordi Solduz står i veien for at han får den han mener er rettmessig hans. Etter hvert utvikler seg en konflikt som både har komiske, absurde og tragiske dimensjoner.
Alle foto: Arthaus
Landsbyhistorien tjener både som middel til å sette søkelyset på forholdene i de mer tilbakeliggende strøkene i Iran, der modernitet – representert ved Panahi – støter mot tradisjon. Som kjærlighetshistorie er den også en åpenbar speiling av kjærlighetshistorien som utspiller seg i dokumentaren fra Tyrkia. Men den kan også ses som en metafor for Iran som sådan, styrt av religion og påfølgende absurde og undertrykkende regler og foranstaltninger som får forferdelige følger.
Problemene det påståtte fotografiet medfører er bare ett av flere eksempler på hvordan Panahi subtilt vever inn både de politiske og personlige omkostningene ved å være filmskaper i dagens Iran, og hvordan han skaper både konkrete og metaforiske situasjoner som belyser situasjonen. Som når landsbyens leder tilbyr ham å avlegge ed i et eget svergerom de holder seg med for konfliktfylte situasjoner. Det er bare en formalitet, bedyrer landsbylederen. Men seansen, som Panahi insisterer på å filme, har umiskjennelige trekk av absurd rettsak.
Panahi har opplevd noen rettsaker. Siden 2010 har han vært inne og ute av fengsel. Han har sittet i husarrest, og har forbud mot å reise ut av Iran. Sommeren 2022 ble han fengslet på nytt. For bare en drøy måned siden innledet han en sultestreik som endte med at han ble midlertidig løslatt på grunn av helsen.
RØPEVARSEL:
Ingen bjørner ble laget før den siste arrestasjonen. Likevel ligger hele denne situasjonen – som også gjelder andre iranske filmskapere og kunstnere – som et underlag for filmen. Panahi selv virker overmåte stoisk der han prøver å håndtere den eskalerende konflikten. Men raseriet pipler frem på ulikt vis, og toner ut i et sterkt og talende sluttbilde: Panahi får beskjed om å forlate landsbyen. Han setter seg i bilen, kjører, passerer åstedet for konfliktens kulminasjon. Han stanser, tar av seg sikkerhetsbeltet for å gå ut av bilen, men får beskjed om å kjøre videre. Han kjører videre uten sikkerhetssele, mens bilen sender ut den alarmerende pipingen som varsler at sikkerhetsselen er av.
Sørensens filmservice 