Varm og vilt underholdende filmatisering av Charles Dickens

David Copperfields personlige historie Regi: Armando Iannucci, Storbritannia, 1 time 59 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 4. september

Alt er fabelaktig og fint med denne filmen. Absolutt alt. Fra Dev Patels innledende inntreden som historieforteller og vitne til sin egen – altså David Copperfields – fødsel via Tilda Swintons entre som tante Betsy Trotwood, og Hugh Laurie som hennes vimsete, kårny fetter Mr. Dick, og Daisy May Coopers elskelige Peggotty, og dialogene (herregud, dialogene!) til Ben Wishaws sleipe, ekle Uriah Heep. For ikke å snakke om castingen av skuespillere i alle kulører. Ikke bare speiler det hvor modernisert denne versjonen av Dickens er, det speiler også dagens moderne, mangfoldige Storbritannia på en måte som effektiviserer grunntematikken i Charles Dickens roman: Klasse, klasstilhørighet og klasseforskjeller, og den klassemessige mobilitetens sårbarhet.

Hugh Laurie, Dev Patel og Tilda Swinton som hhv Mr. Dick, David Copperfield og tante Betsy Trotwood.
Alle foto: Norsk filmdistribusjon

På sett og vis kan Dickens delvis selvbiografiske roman sees som datidens virkelighetslitteratur. I Iannuccis filmversjon får vi en jeg-person som på alle vis tar grep om sin egen historie. Samtidig følger vi forfatteren in spe gjennom en rekke opp- og nedturer, der han hele veien samler på erfaringer og opplevelser og, ikke minst, formuleringer. Fabelaktige formuleringer. Notert på løse lapper og oppbevart i «St. Paul», et skrin med bilde av den berømte katedralen på lokket.

En mer creepy Uriah Heep enn Ben Wishaws har du neppe sett.

Sammen med sin faste manusforfatter Simon Blackwell og et særdeles velopplagt ensemble gir Iannucci oss en film som er vilt energisk uten å bli heseblesende, og som er så gjennomgående vittig at jeg nesten glemmer å le i ren fascinasjon og i henført forventning om neste replikk, neste scene, neste sving i fortellingen. Den er ikke uten mørke og omhandler velkjente elementer fra Dickens litterære univers: Kalde, brutale voksne, barnearbeid, ekstrem fattigdom og sosial nød. Men også betydningen av vennskap, samhold og solidaritet.

Morfydd Clark har dobbeltrollen som David Copperfiels mor og som hans forlovede Dora.

Samtidig blåser filmen bort det tykke støvlaget som nok har lagt seg over forfatteren og hans verk, og løfter i stedet frem humoren, varmen, fargerikdommen – her understreket også av kostymedesignerne. De unngår behendig å gjøre dette til et kostymedrama, men ikler rollefigurene klær som presist kommuniserer med deres væremåte, stilling og stand. Her stikker særlig Mr. Micawber (strålende spilt av Peter Capaldi) seg ut med sin smule karnevalistiske klesdrakt, helt i tråd med det som synes å være hans happy-go-lucky-tilnærming til den heller sjabre tilværelsen han og konen (en like strålende Bronagh Gallagher) lever under (og deres mange barn og hittebarn).

Satirikeren Iannucci har gledet TV-seere med The Thick og It og kinogjengere med In the Loop (2009) og The Death of Stalin (2017). Jeg frydet meg over dem, men enda mer over David Copperfield, fordi den er så rik, både som historie og filmatisk, og så gjennomsyret av varme og menneskelighet. Lille Ranveer Jaiswal legger et bedårende, elskelig grunnlag for den David Copperfield som Dev Patel tar videre som ungdom og voksen og gjør til en figur du heier på og unner alt godt som måtte vederfares ham.

Så kom dere på kino, folkens. Med denne filmen under vesten kan vi gå høsten varmhjertet og glade i møte.

2 kommentarer om “Varm og vilt underholdende filmatisering av Charles Dickens

  1. Tilbaketråkk: Sørensens filmservice

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s