Stillfaren og vakker hyllest til kvinnelige astronauter

Proxima Manus og regi: Alice Winocour, Frankrike/Tyskland, drama, 6 år. Norsk kinopremiere 11. september

Når det kommer til filmer om romfart og astronauter, er Damien Chazelles First Man (2018) min ubetingede favoritt. Men Alice Winocours Proxima kan godt vise seg å snike seg inn på topp fem-listen, ganske enkelt fordi den med sin neddempede tone og mor/datter-tematikk er så annerledes. Og så viktig.

Eva Green spiller Sarah Loreau, den ene av et internasjonalt team på tre astronauter som forbereder seg til en ekspedisjon til Mars. Ekspedisjonen er ikke bare romfartshistorisk viktig, den er også svaret på drømmen hun har båret på, og trent for, siden hun var barn. Men den betyr også at hun må være borte fra sin syv år gamle datter i månedsvis, muligens et helt år.

Proxima gir et interessant innblikk i alle detaljene som ligger forut for en ekspedisjon ut i rommet. Her prøver Sarah (Eva Green) ut mekanismen som skal fungere inni romdrakten.
Alle foto: Storytelling media

På ett punkt i filmen snakkes det om å miste jorden av syne. Noe av det vakre med Proxima er nettopp at den ikke mister jorden av syne. Til å handle om astronauter, er den forbausende jordnær. Selv om Sarah sendes ut i et svimlende møte med gravitasjonskraften, ligger filmens kraft i hvordan den nærmest meditativt skildrer dynamikken mellom henne og datteren Stella.

Jeg nøler ikke med å kalle Proxima en feministisk film. Uten å bråke med det, skildrer den presist hvordan kravene og forventningene til Sarah er subtilt annerledes enn kravene og forventningene til hennes mannlige kollegaer, amerikanske Mike (Matt Dillon) og russiske Anton (Aleksey Fateev). Filmen er dessuten i seg selv en hyllest til kvinnelige astronauter. Så vil kanskje noen si at ved å fokusere mer på forholdet mellom Sarah og Stella, minimerer filmen sitt feministiske potensial, til fordel for et tradisjonelt «kvinnelig» tema.

Lars Eidinger har rollen som Thomas, Sarahs fraseparerte ektemann, som skal ta vare på Stella i Sarahs fravær.

Jeg opplever det motsatt. Jeg synes filmen balanserer nydelig mellom Sarahs ambisjoner, drømmer og relativt utradisjonelle yrkesvalg og opplevelsen hennes av å være mor, med alt hva det innebærer emosjonelt, praktisk og av forpliktelser. Filmen er en anerkjennelse av vekten dette har i livet til kvinner som også er mødre, og utgjør langt på vei selve filmens dynamikk. Den unnslår ikke konsekvensene Sarahs fravær har for Stella, men drives ikke på noe plan frem av store, støyende konflikter, heldigvis. Rollegalleriet i filmen er realister, yrkesmessig og mentalt. Derfor synes også Sarahs forhold til den fraseprarerte ektemannen Thomas å være avklart og balansert. Han spilles for øvrig av Lars Eidinger, kjent fra bl.a den fabelaktige TV-serien Babylon Berlin.

Filmen byr også på et lite gjensyn med Sandra Hüller, som huskes med glede fra komedien Min pappa Toni Erdmann (2016) og sterke Requiem (2006). Eva Green gjør en nydelig tolkning av Sarah, men den som kanskje gjør aller sterkest inntrykk er den svært unge debutanten Zélie Boulant-Lemesle i rollen som Stella. Med sitt åpne ansikt er hun ikke bare helt til å spise opp, hun har en så naturlig tilstedeværelse i alle scenene hun er med i, at jeg helt glemmer at det er snakk om skuespill. Et lykkelig møte mellom talent og en regissør som åpenbart må være en særdeles god barneinstruktør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s