Billedskjønn religiøs psykose

Saint Maud Manus og regi: Rose Glass, Storbritannia, psykologsk grøsser, 1 time 24 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 13. november.

De siste årenes oppmerksomhet mot islamsk fundamentalisme har kanskje fått oss til å glemme at også kristendommen har og har hatt sine fundamentalistiske avgreininger. Også innenfor kristendommen finnes det folk som har gått så opp i og/eller inn i sin tro at det har bikket over i galskap. Og da mener jeg galskap både som kokko-holdninger a la kreasjonisme, og reinhekla psykose. Jeg vet ikke hvor utbredt det er nå, men for noen tiår siden var mennesker som trodde de var Jesus ikke et ukjent fenomen i psykiatrien. Jerusalemsyndromet er et annet velkjent fenomen, der religiøse vrangforestillinger og psykose-liknende opplevelser utløses etter et besøk i Jerusalem. Det kan ramme både kristne, muslimer og jøder.

Veiene inn i psykose kan være mange. For unge Maud synes den å være en særdeles uheldig miks av ekstrem ensomhet og religiøs oppvåkning, der det ikke er godt å si om selvskadingen begynte før hun ble frelst, eller fikk utløp og fant en slags form i en hyperversjon av kristen, korporlig lutring.

Jennifer Ehle har rollen som Amanda.

Noe har åpenbart skjedd med den unge sykepleieren på sykehuset hun tidligere var ansatt ved.Nøyaktig hva ligger og duver relativt usagt mellom linjene, i form av flashbacks og kommentarer fra Joy, en tidligere kollega. Nå har hun fått jobb som privat pleier for Amanda, en alvorlig kreftsyk kunstner, og flytter midlertidig fra sin shabby kjellerleilighet til Amandas storslåtte, litt avsidesliggende hus. At Mauds kjellerleilighet minner om et klosterværelse er like lite tilfeldig som det gotikkens slør som hviler over huset.

Filmet på kysten av Yorkshire, bruker Rose Glass natur og avstand til å vise Mauds isolasjon og ensomhet.

Prøver Maud å frelse Amanda? Tja. Hun prøver vel helst å nå inn til henne på en måte som kan gi den døende kvinnen sjelefred. Kanskje er hun også erotisk tiltrukket av henne; Mauds religiøse fornemmelser og ekstaser har elementer som minner sterkt om seksuell ekstase. Kanskje glir alt bare sammen i det som gradvis trer frem som et stadig mer forstyrret sinn. Morfydd Clark (sist sett i David Copperfields personlige historie) balanserer en krevende rolle med tilbakeholdt presisjon.

Regissør Danny Boyle skal i en kollegial blurb om filmen ha trukket paralleller til skrekk-klassikere som Eksorsisten og Carrie. Jeg forstår hvorfor, men er ikke udelt enig. Jeg synes Saint Maud er original på sin helt egen måte, og uten å spille på sjokkeffekter. Dette er mer en film som både ser Maud utenfra og samtidig greier å krype inn i den psykotiske bevisstheten, slik at man omtrent ser hva som skjer innenfra psykosen. Det gjør den til en både psykologisk og kroppslig ganske urovekkende og til tider ekkel film. Og den er dyster så det holder.

Det som også gjør Rose Glass sin langfilmdebut bemerkelsesverdig, er dens filmatiske kvaliteter. Mauds klosterliknende leilighet er nevnt, Amandas gotiske hus er nevnt. Nevnes må også Glass sin effektive bruk av husets interiør, av mørke og skygger, og vekslingen mellom nærbilder og avstandsbilder. De første nærmest undersøker Maud og Amandas ansikter, og etablerer effektivt en relasjon mellom dem. De siste taler sørgelig sterkt om Mauds isolasjon og ensomhet. Uhyggelig lekkert å se på, i all sin dystre velde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s