Dancing Queen Regi: Aurora Gossé Drama (barn/unge, familiefilm) Norge Kinopremiere 10. mars
Heldige alle dere som har barn eller barnebarn å se denne filmen sammen med. Eller vent. Du behøver egentlig ingen unger som alibi for å gå og se. Dancing Queen er en liten energibombe, og alt du trenger er lysten på akkurat det. Med på kjøpet får du en morsom, sjarmerende og alvorlig film full av herlig musikk og dans. Og er du like bløthjertet som meg, risikerer du å få grine noen skvetter, også. Det er bare deilig.
Vi skal til Hamar. Bare det er fint. 12-åringene Mina og Markus er bestevenner. De er også ganske nerdete. Og skoleflinke. Et nytt skoleår står for døren. Og der, direkte fra Oslo, dukker en ny medelev opp. Edwin aka ED Win, en hip hop-dansende kjekkas med ambisjon om å holde audition for å danne sitt eget crew. Målet er å vinne talentkonkurransen The Mjøsa Challenge.
Alle foto: Ymer Media/Amarcord v/Åsmund Hasli
Mina er like henført begeistret som (nesten) resten av skolen, og melder seg på. Problemet er bare at hun overhodet ikke kan danse. Heldigvis har den voksne danseren og pedagogen Shaan (Cengiz Al) tatt ansvaret for både audition og danseundervisning, han aner nok at godeste ED Win er en smule høy på seg selv. Og under over alle under: Mina plukkes ut til å være med. Spørsmålet er bare hvor glad hun egentlig er for det.
I Liv Elvira Kippersund Larsson har filmskaperne gjort et funn for rollen som Mina. Ikke bare har hun denne X-faktoren som gjør at kamera elsker henne, hun har et helt usedvanlig register å spille på, gitt at dette er hennes første filmrolle. Hun er rett og slett til å spise opp, til å bli glad i, til å bry seg overmåte om hele veien gjennom oppturer og nedturer.
Som motspillere har unge Larsson tre bunnsolide veteraner og en nykomling som henne selv. Sturla Harbitz gjør en finfin figur som bestevennen Markus. Anders Baasmo og Andrea Bræin Hovig spiller foreldrene Ove og Anne Berit. Særlig Baasmo er flott som nærværende pappa i litt skvis mellom den mer kontrollerende og hissige Anne Berit.
Og så er det Anne Marit Jacobsen, da. Hjerter, hjerter, hjerter. Hun spiller mormor med et nært forhold til barnebarnet og et mer komplisert forhold til datteren. Hun har bakgrunn fra Chat Noir, hun har levd livet, og det må jeg – selv aldrende dame – si: Hvor vidunderlig er det ikke at manusforfatter Silje Holtet gir henne så mange lag og så mye levd liv; med all feilbarligheten det innebærer. Jacobsen er simpelthen vidunderlig i rollen. Hun er alt det Mina trenger av direkte tale, varme og omsorg, spark i baken – og så har hun noen andre greier på lur, også, for å hjelpe Mina dit hun skal.
Artisten Frida Ånnevik dukker opp i en liten rolle som Mina og Markus’ lærer, og jeg lurer på om det også er hun som har den helt nydelige, sårt neddempede coverversjonen av Abbas Dancing Queen som brukes i en liten snutt. Jeg blir helt mør.
Filmen gir, som sagt, energi i seg selv. Dansingen bidrar, musikken bidrar. Alt det boblende overskuddet den er laget med. Og så er det noe med måten filmen tilnærmer seg og behandler kropp og bevegelse på, og hvordan 12-åringenes liv skildres på. Det er så nennsomt gjort, gitt fallgruvene som ligger her. Det er gjort med så mye kjærlighet og respekt for små mennesker som befinner seg på dette snåle, vanskelige stadiet i livet.
Strålende er også måten filmen leker med sjangerjklisjeer og forventninger på.
Aurora Gossé har tidligere regissert to filmer om Karsten og Petra, og det er nesten ikke til å begripe, for de filmene virkelig hater jeg. Men det er egentlig mer på manus-plan. At hun også hadde regi på den vilt vittige TV-serien Jordbrukerne, er mer begipelig. Mest begripelig er det at Dancing Queen deltok i sideprogrammet Generation Kplus på den nylig avholdte filmfestivalen i Berlin, der den konkurrerte om Krystallbjørnen. Den fikk ingen pris, men jeg håper publikum priser den ved å gå mann av huse. Store som små.
Sørensens filmservice 