The Whale Regi: Darren Aronofsky Drama USA Norsk kinopremiere 3. mars
The Whale er et teaterstykke av Samuel D. Hunter, og på lerretet forblir det et teaterstykke. Hvori opptatt teatrale fysiske og verbale utbrudd som skal nå frem til de på bakerste benk. Det kan være uutholdelig i en teatersal, og blir ikke mindre uutholdelig på lerretet. Tvert imot.
Tre Oscar-nominasjoner, altså. De er for så vidt fortjent. Brendan Fraser er god i rollen som den ekstremt overvektige læreren Charlie, som underviser collegestudenter via nett. Men det er også en rolle – eller en rollefigur – som tigger og ber om Oscar-nominasjon, og som plasserer seg solid i kategorien rollefigurer Akademiet tradisjonelt har elsket. Dette ikke til forkleinelse for Frasier. For all del. Han legger åpenbart hjerte og sjel i rolletolkningen. Det er ikke hans feil at filmen er som den er.
Likens fortjener Adrien Morot, Judy Chin og Anne Marie Bradley nominasjonen for jobben de har gjort med hår og sminke, altså den fullstendig naturtro og heldekkende fettdressen de har ikledd Fraser. Og som vi får se mye av. Også den er tradisjonelt Oscar-materiale, for å si det sånn. Men den overbeviser og imponerer.
Alle foto: Norsk Film Distribusjon.
Fortjent er også nominasjonen til Hong Chau, som spiller Charlies sykepleier og venninne Liz. Sist sett i den formidable rollen som Elsa i Mike Mylods underholdende satire, The Menu. Heller ikke Liz går klar av noen melodramatiske episoder, men der overspill og teatrale replikker skjemmer de andre birollene, greier Chau stort sett å holde tilbake, og skape en rollefigur man både blir glad i og litt irritert av, omsorgsfullt sjefete som hun er.
Verre er det, dessverre, med Sadie Sink i rollen som Charlies tenårngsdatter Ellie. Sink er god i den elskelige serien Stranger Things, men i The Whale er det aggressivt overspill fra ende til annen. Ok, 16-17-åringer kan være ufordragelige. Sure, sinte, asosiale og fulle av faen. Problemet er at det hos Ellie ikke øynes noen lag, noen nyanser. Vi skjønner av dialogene at hun er såret og sint, hun har savnet faren sin halve livet. Men i Sinks spill ligger alt kun som en overflatisk og overtydelig påstand, omtrent som en sinna-dress hun har trukket på seg og kneppet godt igjen.
The Whale er en trist historie. På alle måter. Den handler om å gå til grunne, på ulikt vis. Charlie forlot i sin tid konen Mary (Samantha Morton) og Ellie, da datteren var åtte, til fordel for Alan, en yngre mann som var elev ved et kurs han holdt. Alan har bakgrunn fra en obskur, religiøs menighet, og støtes ut når han forlater menigheten til fordel for Charlie. Han tar sin død av det. Siden da har Charlie latt seg selv forfalle. Nå, døden nær av overspising, overvekt, høyt blodtrykk og hjerteproblemer, prøver han å komme nær og overens med Ellie.
Historien roper etter tårer, medfølelse, refleksjon, men alt jeg føler er nummenhet og lengsel etter å bli fortalt noe på lavmælt, subtilt vis, der jeg gis mulighet til å tenke selv og selv trekke slutninger – ikke bli ropt til både visuelt og konkret.
Som sitt sceniske utgangspunkt, foregår det hele på ett sted – Charlies trange, triste leilighet. Bortsett fra det firkantete og klaustrofobiske formatet, og en innledningsvis elegant bruk av Charlies undervisning på Zoom, gjør Aronofsky lite og ingen ting for å løfte det sceniske over i det filmatiske. Vindusveggen er som en scenisk vegg der man ser skyggen av mennesker passere. Pizzabudet Dan, med sine daglige leveranser. Liz. Ellie. Mary. Misjonæren Thomas (Ty Simpkins), som tilhører samme obskure menighet som Alan gjorde, og ser Charlie som sin særlige oppgave. Uten at verken Charlie eller jeg får helt tak i hva oppgaven består i. De banker stadig på ytterdøren. Går inn og ut av den. Slamrer med den.
Det er mye melodrama, mye teatralitet og sentimentalitet, men lite som griper meg, være seg i historien eller det som skal være en slags metaforisk ledetråd – stilen om Moby Dick, som Charles elsker og stadig vender tilbake til og nærmest bruker som oksygenmaske og hjertestarter hver gang hjertet hans er på kollapsens rand. Til det blir hele den dramatiske, litterære konstruksjonen for gjennomskinnelig.
Helt uten fine øyeblikk er ikke filmen. Særlig mellom Charles og Liz, og i en liten sekvens mellom Charles og Mary, der hva som tross alt var mellom dem blir anskueliggjort med små og rørende fakter. Fraser bruker også stemmen på mesterlig vis. Modulasjonen er fascinerende annerledes når han underviser, men med sitt eget PC-kamera avslått, slik at bildet som skapes av ham blir ganske annerledes enn realiteten.
I en skrekkinngytende sekvens kjøres filmen over i noe som likner – nettopp – skrekkfilm, der Charles bruker mat som middel for å begå selvmord. Noe han har gjort lenge, men i et langsommere tempo. Jeg tror det vil ta en stund før jeg får lyst på pizza igjen.
Sørensens filmservice 