Empire of Light Manus og regi: Sam Mendes Drama USA Norsk kinopremiere 24, februar
Alle filmer med Olivia Colman er verdt å se. Så også denne, selv om Roger Deakins’ fabelaktige foto er et langt sterkere trekkplaster. Det forundrer ikke at han er Oscar-nominert for kamerajobben. I partier formelig gløder filmen, særlig når den bader Empire Cinema med et varmt, nostalgisk lys. Rekk opp hånden alle som da ikke kjenner et sug etter disse ærverdige, gamle kinoene og deres magi.
Det går for tiden et lite sus av hyllest til kinofilmen over lerretet, særlig eksponert i Steven Spielbergs The Fabelmans. Sam Mendes er ikke der. Jo da, han uttrykker stor kjærlighet til filmmediet, men synes også å ville hylle kinoen som fellesskap, være seg i salen eller i de ansattes arbeidsfellesskap. Det kjennes fint. Filmens problem er at han vil så mye mer.
Vi skriver tidlig 80-tall i en badeby i Kent. Vi snakker Thatcher-era, skinheads, punk. Rasismen som åpenbarer seg da unge Stephen (Micheal Ward) får jobb som billettør i Empire, der også den noe eldre Hilary (Colman) jobber. Hun er en ensom kvinne. Hun har en historie. Hun er bipolar. Trass hennes tvil om egen tiltrekningskraft, finner de hverandre på sett og vis, i en slags kombinasjon av vennskap og sex. Men som det av og til er med mennesker som går på stemningsstabiliserende midler: Når livet kjennes godt, føles medikamentene unødvendige. Med konsekvensene det kan ha.
Hilarys historie og situasjon er viktig i seg selv, det er mye ved og rundt henne som fortjener en dyploddende film. Det samme gjelder Stephens erfaringer som ung, mørkhudet mann. Men bortsett fra at Hilary aldri faktisk har sett en film på kinoen, sys ikke omgivelsene – kino, film, det rasistiske, reaksjonære politiske klimaet – sammen på noen overbevisende måte. Filmen mangler fokus.
Alle foto: 20th Century Studios
Det vakre kinobygget står som en praktfull estetisk innpakning rundt handlingen. Men bortsett fra en scene helt på slutten, er selve filmmagien fraværende. Til gjengjeld byr scenen på et velplassert og gledelig gjensyn med Peter Sellers i Hal Ashbys uforglemmelige Velkommen, Mr. Chance.
Det eneste genuint filmselskende mennesket her, er kinomaskinisten Norman (nydelig spilt av Tobie Jones). Filmene som vises er essensielle tidsmarkører, men ikke noe mer. Forholdet mellom Hilary og Stephen skildres uten at jeg får helt tak på verken varmen eller intimiteten mellom dem. Kanskje var jeg bare uoppmerksom, men tidsperpspektivet er innimellom ganske snålt. Det er vinter i kystbyen, det snør, de to har ennå ikke innledet et forhold, men ser nyttårsrakettene sammen på kinotaket. Like etter tror jeg det har gått et halvt år; de er lettkledde, på tivoli med kollegene. Men neida. Det har bare gått noen uker. Eller dager. Jeg vet da søren.
Som sagt: Olivia Colman er alltid god. I en nesten forbløffende sentimental film uten fnugg av subtilitet, prøver hun hardt og innimellom godt å gi liv, verdighet og troverdighet til den ytterst sårbare kvinnen Hilary er. Colman tar i bruk og får virkelig brukt hele det emosjonelle og fysiske spekteret hun er så god til å spille med. Av den grunn, og av andre, oppstår selvsagt fine øyeblikk.
Av samme grunn oppstår også noen dobbelt pinlige episoder. At Hilary kommer feiende til gallapremieren på Hugh Hudsons Ildvognene, og inntar scenen for å lese dikt, med leppestift på fortennene, er bare vondt og på grensen til latterliggjøring av et sykt menneske. Det overlesser også beskrivelsen både av henne og av det påfølgende oppgjøret hun har med sjefen Donald Ellis, som har utnyttet henne. Et smidigere, smartere manus ville spart henne for sceneopptredenen, og gitt plass for større katarsis både hos henne og oss i oppgjørsscenen.
Like grunn som filmens behandling av psykisk sykdom, er tilnærmingen til rasisme. Jo, den er så absolutt til stede, både som opprørende, ekkel trakassering, og som vold. Men også den ligger som kun et tynt innpakningspapir rundt en film som egentlig ikke vet helt hvor den skal. Det manglende fokuset blir særlig tydelig i filmens siste del, der Stephens mor Delia (Tanya Moodie) og ekskjæresten/nykjæresten Ruby (Crystal Clarke) plutselig introduseres. To strålende damer som manus burde introdusert på skikkelig vis lenge før.
Trass rundt 12 kinofilmer, er dette den første Sam Mendes regisserer etter eget manus, og det er på manussiden svakhetene er. Dette betyr ikke at Empire of Light er en dårlig film. Men mannen har tross alt strålende filmer som American Beauty og Revolutionary Road på CV-en, samt de solide Bond-produksjonene Skyfall og Spectre. For ikke å snakke om krigsfilmen 1917. Da er forventningene høye.
Sørensens filmservice 