The Fabelmans Regi: Steven Spielberg Drama USA. Avslutter filmfestivalen i Tromsø i dag. Norsk kinopremiere 3. februar
De som kjenner meg eller har fulgt anmeldelsene mine en stund, vet at jeg ikke er verdens største Spielberg-fan. Så i utgangspunktet så jeg The Fabelmans av tre grunner: Michelle Williams. Paul Dano. Og alt buzzet filmen har fått. Som kritiker prøver jeg å styre unna anmeldelser og omtaler, men man må ha levd under en stein det siste året for ikke å få med seg begeistringen som omgir filmen. Så jeg gikk til den med en neve forventning i den ene hånden og nysgjerrighet i den andre, som også holdt godt om en klype Spielberg-skepsis. Skepsisen ble gjort til skamme.
Dette er veldig nær Spielbergs egen beretning om barndom, oppvekst og veien til å bli en av verdens største filmregissører. Skrevet i samarbeid med Pulitzer-prisvinner Tony Kushner, dramatikeren som også har skrevet teaterstykket Engler i Amerika og manus til to av filmene jeg anser blant Spielbergs beste: Lincoln og München. Dermed er det godt mulig at Spielberg forskjønner, romantiserer eller lyver oss huden full, men jeg kunne ikke bry meg mindre så lenge han gir oss en så deilig film og fortelling å være i.
Alle foto: Norsk film distribusjon
Spielbergs alter ego, Sam Fabelman vokser opp i Arizona sammen med to, etter hvert tre søstre, samt far Burt og mor Mitzi. To høyst ulike personligheter. Han er den rasjonelle dataingeniøren, hun den spontane, lekne og søkende kunstneren; en pianist som i 40/50-tallets USA ble tilnærmet slukt av datidens kvinnerolle som husmor og mor. Sam er altfor liten for filmen, og i utgansgpunktet skeptisk og engstelig da tar foreldrene tar ham med på Cecil B. DeMilles The Greatest Show on Earth (1952). DeMills film gjør akkurat det vi forventer at den skal gjøre i en film av og ihvertfall nesten om Steven Spielberg: Den åpner øynene hans – i dobbel forstand – for filmens eventyr og muligheter. Dermed er det gjort.
Tett på familien er også Burts beste kamerat og kollega, muntrasjonsrådet Bennie (Seth Rogen). Ikke overraskende gir Paul Dano og Michelle Williams helt nydelige tolkninger av Burt og Mitzi, deres ulikheter og store kjærlighet til hverandre. Den store utfordringen kommer da Burt får en enda bedre jobb i IBM og familien flytter til California – uten Bennie, som IBM ikke har plass til. Mitzi savner Arizona. Moren hennes dør. På skolen møtes Sam av antisemittisme. I en typisk tre-akters film er midtpartiet det hvor livets kronglete veier kommer klarest til syne.
Steven Spielberg er en filmforteller og håndverker av rang, og vet akkurat hva han skal gjøre til enhver tid innenfor akkurat den filmens rammer. Det er noe av grunnen til at jeg av og til ikke kan helt med enkelte av filmene hans. Håndverk og virkemidler blir for tydelige, det finnes ikke noe rufs, men ofte en litt for glossy eller søtladen overflate og atmosfære, og et veldig stødig, men ofte konvensjonelt filmspråk. Mye av dette kan innvendes her også, så akkurat hva som fanger meg med The Fabelmans er ikke helt enkelt å sette fingeren på. Men det er noe med hvordan han helt fra starten av fanger meg inn i fortellingen og gir meg en litterær følelse jeg elsker – følelsen av å være en i roman, i en fortelling som bretter seg ut og som jeg i dette tilfellet vet resultatet av og likevel ikke aner utgangen på. Det er noe med Danos skikkelse, en blanding av fysisk tilbakeholdenhet og mye, mye varme. Det er ikke minst Williams levende skikkelse og store spenn i personlighet. Og det har mye å gjøre med hvordan Spielberg leker med filmmediet, både som skapelsesprosess, kunstnerisk uttrykk og et sted for utforskning, oppdagelse, manipulasjon og forføring, og – med et litt stort ord – søkning etter sannhet.
Det gjør The Fabelmans til en deilig film å være i; en rik film som også er morsom, særlig hvis du har sans for jødisk humor og selvironi. I en strålende liten scene dukker David Lynch opp i rollen som den aldrende filmregissøren John Ford. En karamell å sutte på. Men jeg elsker også hvordan Spielberg bruker filmens struktur til å leke med sjangre. Her er mange doser klassisk modningsdrama. Litt romantisk komedie. En del high school-film med skoleball og det hele. En dose ekteskapsdrama. Mye hyllest til filmmediet, i tradisjonen etter Cinema Paradiso. Her er overskudd og lekelyst og en sluttscene der Spielberg erter seg selv. Og der ble jeg rent ut glad i ham, gitt. Selv om jeg for alltid kommer til å hate den kitschy, sentimentale War Horse.
Sørensens filmservice 