Intrikat og fascinerende film noir

Decision to Leave Regi: Park Chan-wook Romantisk thriller Sør-Korea. Norsk kinopremiere 27. januar

Dette er ikke en krim du går til for å gjette deg frem til hvem som er morderen. Det er en krim du går til for å la deg suges inn i et fascinerende filmatisk univers. Først og fremst cinematisk, men også i måten Park Chan-wook håndterer den av og til forslitte film noir-sjangeren på. Du risikerer å bli forvirret. Jeg ble ihvertfall det. Slik sett er ikke Decision to Leave like umiddelbart tilgjengelig som Stoker (2013) eller Kammerpiken (2016), men den er minst like snedig, fiks (utelukkende positivt ment) og visuelt betakende. Innimellom er den også vittig. Veldig vittig.

Etterforskeren Jang Hae-joon (utsøkt spilt av Park Hae-il) lider av søvnløshet. Han synes på vei inn i en midtlivskrise, der også forholdet til konen muligens står på spill. Han etterforsker et drap i en bydel i Busan da et nytt, mistenkelig dødsfall skjer. En fjellklatrer er funnet død ved foten av et klippeformet fjell som, å herlighet – det er så fint – toppes av et tre som gir hele fjellformasjonen form av et bonsai-tre. Siden han var av de erfarne i fjellklatrerfaget, mistenker politiet noe kriminelt. Mistanken næres også av at enken, den kinesiske immigranten Song Seo-rae (like utsøkt spilt av Tang Wei) virker besynderlig uanfektet av dødsfallet.

Et vakkert eksempel på hvordan Park Chan-wook gjør vakker og kreativ bruk av speil.
Alle foto: Arthaus

Et i utgangspunktet enkelt og kjent sujett som Park Chan-wook gjør komplekst og intrikat. Ikke minst fordi Jang Hae-joon ganske snart blir mer interessert i å utforske følelsene sine for Song Seo-rae enn å etterforske henne, men også fordi han foretar visuelle forskyvninger og forflytninger som blant annet gjør at tanker manifesterer seg i tilstedeværelse. Slik manipulerer regissøren filmmediet like heftig som Song Seo-rae kanskje manipulerer Jang hae-joon (og andre rundt seg). Det gjør Decision to Leave til en film der du knapt kan blunke, i fare for å å glippe på en detalj, en forskyvning, en viktig tekstmelding i den utstrakte bruken av mobiler.

Både fortellermessig og visuelt mestrer Park Chan-wook alle klassiske knep, og han bruker dem virtuost, ofte på overraskende måter, og med svimlende resultater. Det siste blant annet når han insisterer på å følge den avdøde fjellklatrerens rute opp på toppen av klippen han falt ned fra. Resultatet er ikke bare knallvittig, det får oss med høydeskrekk til nærmest å besvime. Han griper begjærlig den filmatiske tradisjonen med kreativ utnytting av speil, og utvider den til også å omfatte vinduer og PC-skjermer.

Song Seo-rae og Jang Hae-joon på ett av sine mange møter, ladet av erotisk spenning.

Et annet eksempel på visuelle overraskelser som får en cineast til å juble: Når liket av Song Seo-raes ektemann ligger ved foten av fjellet med vidåpne øyne og ansiktet fullt av kravlende maur, ser vi i et glimt hvordan et smalt utsnitt av åstedet ser ut gjennom hans døde blikk, komplett med skyggeaktige maur. Wow.

Filmen er full av utsøkte, elegante, ofte vittige detaljer. Som at Jang Hae-joons skreddersydde dress er utstyrt med 12 lommer i jakken og seks i buksene. Se også nøye på interiørene, være seg i leiligheten Jang Hae-joon bor i når han jobber i Busan, eller den han deler med konen Jung-an (Lee Jung-hyun). Legg merke til hvordan det lekes med språk. Studer de interessante motsetningene og samspillene som oppstår når Jang Hae-joon flytter tilbake til den lille hjembyen Ipo, og får en noe maskulin kvinnelig kollega (Kim Shin-young) med et fysisk så vel som personlighetsmessig helt annet uttrykk enn ham.

Utsøkt eleganse preger både filmen og de to ovedpersonene.

 I et lite glimt viser regissøren oss at Jang Hae-joon leser Maj Sjöwall og Per Wahlöös bøker om Martin Beck, og sikkert har latt seg inspirere av den svenske politietterforskerens rettferdighetssans og nitide etterforskningsmetoder. Uansett er det et nydelig nikk til de to store krimforfatterne, som både fornyet og politiserte krimsjangeren.

Se hvordan fotograf Kim Ji-yong filmer Song Seo-rae med et kamerablikk som mimer Jang Hae-joons blikk på henne, og hans stadig voksende fascinasjon, ømhet og tiltrekning. Det gjør dette til en film som på usedvanlig vis kombinerer ømhet, vold og action, og spekker den med en følelse av at vi ikke alltid er helt sikre på hva vi ser og hva som skjer.

Slik kunne jeg fortsatt å liste opp alt som fascinerer med en film som kanskje ikke helt er for de som vil ha en historie som fortelles rett frem og har to streker under svaret. Det er en film som er såpass intrikat og detaljrik at den med fordel kan ses flere ganger. Jeg skal ihvertfall se den igjen.