Emily Manus og regi: Frances O’Connor, Storbritannia. Biografisk drama. Norsk kinopremiere 6. januar
Ut over det rent overflatiske, kjenner jeg lite til Emily Brontës biografi. Eller biografien til søstrene Anne og Charlotte, for den del. Jeg kjenner bedre til Charlottes roman Jane Eyre enn Emilys Stormfulle høyder, og vet at de alle (i likhet med broren Branwell og søstrene Maria og Elizabeth) døde i ung alder av tuberkulose. Emily da hun var 30. Så var hun også en gåtefull skikkelse som levde isolert med sine søsken og sin far på prestegården i Yorkshire, og som verden faktisk ikke vet så mye om.
Frances O’Connor har med andre ord tatt seg store friheter når hun dikter frem en lidenskapelig kjærlighetshistorie mellom Emily og William Weightman (Oliver Jackson-Cohen), som jobbet som assistentprest for Brontë (Adrian Dunbar). Det er i tråd med manges antakelse. Ikke at hun hadde en affære med Weightman, men at hun må ha erfart den typen lidenskapelig kjærlighet hun skrildrer i sin første og eneste roman. Slike antakelser er strengt tatt å underslå fantasiens og forestillingens kraft; kanskje også kraften i å lengte etter en slik kjærlighet. Men la det ligge. Spørsmålet er om O’Connors diktning fungerer i den filmen hun har laget. Det gjør den.
I virkeligheten er det en litt større sjanse for at William Weightman og Anne Brontë hadde en affære, eller et særdeles godt øye til hverandre. Noe O’Connor inkorporerer i fortellingen. Alle tre søstrene lar seg åpenbart sjarmere av den kjekke teologen, og i flere scener går det intense blikk mellom Anne og William. Den sky og tilbaketrukne Emily nærer lenge en viss skepsis. Men det er en interessant dobbelthet i denne skepsisen.
Nå er ikke jeg den som lar sjansen til en lidenskapelig kjærlighetshistorie går fra meg, hvis den er godt fortalt. Og det er O’Connors. Men jeg syns skildringen av forholdet mellom Emily og broren Branwell (Fionn Whitehead) er langt mer interessant. Branwell skildres som en drikkfeldig sjarlatan, en mislykket maler og poet, men en frihetsbejaende sådan. Han introduserer Emily for rusens gleder, men mest av alt synes han å være en døråpner og inspirasjon for Emilys utvikling bort fra hva som forventes av henne, og inn i det hun vil for seg selv – og mestrer.
Det er i skildringen av datidens trange kvinnerolle og Emilys personlighet filmen er på sitt beste. På den ene siden sky, som nevnt, og påstått sær. På den andre siden en kvinne som ofte, og med utslått hår, vandrer rundt på hedene og heiene i Yorkshire. Som ruller ellevilt i gresset sammen med broren. Som ruser seg på opium. Som har et arsenal av historier inni seg, og som skriver vakre dikt. Filmen underslår det faktum at hun utga Stormfulle høyder under det mannlige pseudonymet Ellis Bell, et pseudonym som Charlotte fjernet da boken utkom på nytt etter Emilys død.
Til gjengjeld byr filmen på en scene der den tillærte kvinnelige hjelpesløsheten visualiseres på strålende vis. Søstrene Brontë har besøk av venninnen Ellen Nussey (Sacha Parkinson). De er ute og går tur. De skal forsere et steingjerde. Ellen må ha støttehjelp fra to menn. De små puselankene hennes kommenteres, de passer i hanskestørrelse fem år. Et regnskyll sender hele gjengen under et tre som ikke gir særlig ly, og de tre søstrene løper lattermilde og lekne gjennom regnet. Tilbake under treet står Ellen og William, hun med sjalet viklet inn i treets greiner. Fotografisk er scenen en genistrek, der de to under treet står litt kavete fastfrosset i bakgrunnen av bildet, mens søstrene løper og ler.
Det er et fascinerende eksempler på hvordan vinkler kan brukes filmatisk. Fascinerende er også O’Connors bruk av lyd. Plutselig stillhet. Lyden av vind som stadig assosierer til Stormfulle høyder, men som også brukes av William som et forførende bilde på lyden av hav – noe Emily aldri har sett eller hørt. Det er i det hele tatt en imponerende filmatisk kunnen over O’Connors film, særlig tatt i betraktning at det er skuespillerens debutfilm.
Emma Mackey gjør en strålende jobb i tittelrollen, uttrykksfull som hun er. Mange har kanskje sett henne i TV-serien Sex Education. Her viser hun nye sider av sitt talent, og bidrar sterkt til at filmen som helhet strekker seg ut over den kostymedramaet den sjangermessig plasserer seg i.
Sørensens filmservice 