Den elskverdige sjefen Manus og regi: Fernando León de Aranoa, Spania. Komedie. Norsk kinopremiere 6. januar.
Dette er Javier Bardems film. 110 prosent. 120. Med en fascinerende blanding av åleglatt sjarm, bittesmå virkemidler og perfekt fysisk pondus spiller han frem bedriftseier Blanco som en nesten ibsensk figur, ihvertfall hva livsløgn og selvbedrag angår. Skjønt selvbedrag; det er først og fremst de rundt ham han bedrar med sin faderlige, joviale fremtoning og vektlegging av lojalitet, av at de ansatte er familien hans, barna hans, fremført i et språk fullastet med flottenfeierske metaforer.
Når vi snakker om vektlegging. Vekter er akkurat det Blancos fabrikk produserer. Vekter av alle slag, fra små kjøkkenvekter til store industrivekter. Filmen underslår heller ikke noen av de mange metaforiske og visuelle mulighetene dette gir, men bruker dem for det de er verdt. Av og til er de også verdt ganske mye.
Blanco arvet bedriften etter sin far, slik han arvet rikdommen som fulgte med. Pling Thomas Piketty. En hel vegg hjemme hos han og hans elegante kone Adela (Sonia Almarcha), er viet priser og utmerkelser for eksellent bedriftsvirksomhet. Snart kan en ny få plass i samlingen. Bedriften er en av tre nominert til en høythengende hederspris, og i løpet av uken venter Blanco besøk av nominasjonskomiteen.
Jose (Óscar de la Fuente) har rigget til sin egen protestaksjon ved fabrikken. (Alle foto: Another World Entertainment)
Innmari irriterende da, at Jose (Óscar de la Fuente), en oppsagt fra regnskapsavdelingen, har slått leir på et offentlig område like utenfor fabrikken, med paroler og ropert og høylytte anklager mot Blanco. Jose er heller ikke den eneste som skaper trøbbel for den ærekjære bedriftseieren. I løpet av uken vokser køen av potensielle katastrofer. Og for å si det sånn: Blanco legger selv inn noen aksjer her.
Den elskverdige sjefen er ikke typen komedie man sitter og slår seg på lårene av. Filmen er mer lavtbrennende vittig, litt langsom i oppbyggingen før den tar av og kulminerer i noen ubetalelige scener. Toppunktet for min del er en middag hjemme hos Blanco og Adela, der nære gamle venner av dem er invitert sammen med sin voksne datter og kjæresten hennes. Da har Blanco nettopp fått vite at denne datteren er Liliana, bedriftens nyansatte praktikant som Blanco ikke akkurat har latt gå upåaktet hen.
Almudena Amor spiller praktikanten Liliana.
Filmens form er delvis såpeoperaens, men innenfor den rammen putter den en god dose passe besk, om ikke særlig subtil satire. Litt #metoo med en tvist og mye avkledning av en forløyet, rik og mektig mann med forbindelser. Det siste kan gjerne leses som en metafor for en kapitalisme som ikler seg et menneskelig ansikt, men som i sitt innerste vesen bare har sitt eget forgodtbefinnende for øyet, og som ikke skyr noen midler for å verne seg selv om det blir nødvendig.
Filmen vant nylig European Film Awards for beste komedie, og er blitt en formidabel suksess i hjemlandet. I Spanias eget Oscar, Goya awards, sanket den inn ikke mindre enn 20 nominasjoner. Den slo også Pedro Almodóvars Parallelle mødre i kampen om å bli Spanias Oscar-kandidat. Jeg syns Almodóvars film er mye bedre. Så kanskje populariteten til Den elskverdige sjefen speiler en politisk situasjon som filmen treffer blink på. Og for all del, noen dårlig film er det ikke. Bardos portrett av Blanco er en fest i seg selv.
Sørensens filmservice 