The Menu Regi: Mike Mylod, dramakomedie/thriller, USA. Norsk kinopremiere 18. oktober
De får kjørt seg for tiden, disse selvopptatte rikingene med makt og adskillig mer penger enn selvinnsikt. Du har for eksempel Ruben Östlunds satiriske Triangle of Sadness, der de nyter livet på et luksuscruise, og den skarpe og vittige HBO-serien White Lotus, der de i første sesong ferierte i mondene omgivelser på Hawaii, i sesong 2 i ditto på smellvakre Sicilia. I The Menu nyter de mesterkokkens kulinariske mesterverk på en øy som forsyner restaurant Hawthorns kjøkken med alt de trenger av råvarer. Her representert ved kamskjell servert på en spesiell stein hentet i sjøkanten, og garnityr som smaker hav. Eller thallasisk, som matanmelderen uttrykker det:
Våre veiledere inn i det forventede gastronomiske eventyret er Tylor (Nicholas Hoult) og venninnen hans Margot (den alltid fremragende Anya Taylor-Joy). Han lidenskapelig opptatt mat generelt og av Hawthorns mesterkokk Slowik (Ralph Fiennes) spesielt, hun med et skarpere blikk på matjåleri som sådan enn på maten i seg selv. Men hvorfor flytter han seg så nervøst når han ser henne, den eldre mannen som er der med sin kone? Han heter Richard (Reed Birney), konen Anne (Judith Light), de er på sitt ellevte besøk på Hawthorn, og de ser ikke ute til å ha noen glede av det.
La meg like gjerne ta for meg resten av gjestene. Du har de tre brekkekle finansmennene Soren (Arturo Castro), Bryce (Rob Yang) og Dave (Mark St. Cyr). Du har den fallerte filmstjernen med tårnhøy selvtillit (John Leguizamo) og assistenten hans Felicity (Aimee Carrero). Sist, men aldeles ikke minst har du den særdeles pretensiøse og like selvbevisste matanmelderen Lillian Bloom (Janet McTeer) og redaktøren hennes Ted (Paul Adelstein). I et hjørnet sitter en eldre dame, allerede godt brisen etter et solid inntak vin.
Her er mye hovmod ute og går, og mye hovmod skal stå for fall etter hvert som serveringen skrider frem. Her kan og skal svært lite røpes, annet enn at det blir ganske vittig og ganske fælt. Som satire er dette beksvart, og noen kryddermål mer subtilt enn jeg syntes Östlunds cruiseseilas var, selv om den var veldig vittig. Filmen kødder vilt med folk som kan kjøpe alt, men ikke verdsetter noe. Den kødder med den fisefine matanmelderens pretensiøse feinsmecker-vokabular, med hvordan gourmetrestauranter selger konsept og opplevelser – svindyrt, og med hvordan rikingenes snarere enn å betale for matopplevelsen, betaler for prestisjen det er å spise på en svindyr restaurant. Den kødder med hvordan ingrediensene i enkelte retter nærest er av homeopatisk størrelse, og med matens og vinens presentasjon. Har du noen gang kjent deg småsvett av irritasjon over kelneres milelange introduksjon av hver eneste rett, vil du helt sikkert ha glede av denne filmen.
Underveis kommer jeg uvegerlig på et par linjer fra (den nyaktualiserte) Leonard Cohen-låten Democracy: It’s coming … From the homicidal bitchin’ That goes down in every kitchen To determine who will serve and who will eat. Det skjer når Slowik stiller Margot det retoriske spørsmålet hvem hun vil dø sammen med – de som tar eller de som gir. Både her og i en annen liten scene ligger der et uttalt klasseaspekt, snedig utformet og sett i lys av en formidabel og åpenbart smertefull klassereise. Ut av dette former regissør Mylod og manusforfatterne Seth Reiss og Will Tracy en kritikk av overklassen som er god, selv innfor filmens ganske – hva skal jeg si – utartede rammer.
Så er da også gjestelisten satt nøye sammen, både av filmskaperne og av Slowik. De av oss som liker god mat og har en forkjærlighet for en viss type kokker, kan godt identifisere oss – en stund, ihvertfall, med Tylor, som ikke bare nyter maten han får servert, men også, i langdrag, hvert ord som kommer ut av Slowiks munn. Men også Margot er en figur å identifisere seg med i rollen hun har som barnet som påpeker at keiseren er naken. Begge får kjørt seg, for å si det sånn, for her sitter ingen trygt og komfortabelt i restaurantstolen. Og da er tacolefser laserprintet med individuelle fornærmelser bare begynnelsen.
Etter Alexander Paynes Sideways (2004) sank salget av merlot som en stein etter at de to vinelskere på utdrikningslag i Sonoma hadde avsverget druen fra sitt eget vinkart. The Menu kommer neppe til å forårsake prisfall innen gourmet. Men etter å ha sett den, kan det være noen senker inntaket av kjøttprotein en smule. Sjansen er ihvertfall stor for at du begynner å fnise neste gang er på fin restaurant. Og du kommer garantert aldri til å si ordet munnfølelse igjen.
Sørensens filmservice 