She Said Regi: Maria Schrader, drama, USA. Norsk kinopremiere 18. november.
New York Times-journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey startet ikke #metoo-bevegelsen da de skrev saken om filmprodusent Harvey Weinsteins årelange sextrakassering og overgrep mot kvinner i Hollywood-systemet. Men de ga den nokså spede bevegelsen et skikkelig spark bak. Konsekvensene ble digre, både for Weinstein, som nå soner 23 års fengsel, og for kvinner verden over, som endelig fikk en måte å varsle på. Og som i stor grad ble hørt. Kampanjen førte ikke bare til økt bevissthet om seksuell trakassering i arbeidsliv, politikk og organisasjonsliv, den førte også til lovendringer.
Filmen om Kantor og Twoheys arbeid med saken bør derfor interessere alle kvinner, selv om den i bunn og grunn er en film om undersøkende journalistikk. Slik må det nesten bli når saken, dens medvirkende og dens implikasjoner allerede er kjent. Når så er sagt: Dette er ikke Alle presidentens menn, selv om den har likhetspunkter både med den og tilsvarende filmer om gravende journalistikk, for eksempel Tom McCarthys oscarvinner Spotlight (2015), som handler om Boston Globes avsløring av overgrep mot barn i den katolske kirke. She Said sanker neppe Oscars, til det er den for traust. Overraskende nok, siden den er signert tyske Maria Schrader, regissøren bak den svært gode mini-serien Unorthodox og fjorårets overraskende, subtile og veldig gode Drømmemannen.
Jodi Kantor (Zoe Kazan), Megan Twohey (Carey Mulligan), Dean Baquet (Andre Braugher) og Rebecca Corbett (Patricia Clarkson) i sluttspurten av saken.
Men med Zoe Kazan og Carey Mulligan i rollene som Kantor og Twohey, er She Said solid og velspilt, selv om rammene føles litt trange. Det er mange telefoner å ta, mange møter, mye frustrasjon. Men det viser også realismen i slike store graveprosjekter. Det er forferdelig mye jobb. Så var da også saken deres solid så det holdt, og resulterte i at de fikk den prestisjetunge Pulitzer-prisen i 2018. I Kazan og Mulligans tolkning, fremstår de som nettopp det; to hardtarbeidende, jordnære og ekstremt utholdende journalister som også skal sjonglere en krevende jobb med det å være småbarnsmødre. Men i filmen som sådan, savner jeg en smule mer temperatur, gitt raseriet så vel som fryktkulturen som lå til grunn for avsløringene. Likevel er det en glede at filmen finnes, både som en påminner og som en hyllest til den journalistiske og feministiske bragden dette er fra Kantor og Twoheys side.
Sørensens filmservice 