Viola Davis ruver som kriger

The Woman King Regi: Gina Prince-Bythewood, action/eventyr, USA. 2 timer 15 minutter. Aldersgrense 15 år. Norsk kinopremiere 25. november

Trass det noe eventyraktige og tilsynelatende enkle ved The Woman King, er det en film som suger meg til seg. Jeg mener, hvem frydes ikke ved synet av muskuløse, grasiøse krigerkvinner som meier ned fienden med utsøkt presisjon og et like utsøkt utvalg snedige, dødelige våpen? Jeg frydes ihvertfall. Særlig når fienden er slavehandlere. Og lar meg imponere. Særlig av Viola Davis’ Nanisca, en ruvende general i denne nådeløse hæren.

The Woman King er altså ikke så enkel som den kan se ut til ved første øyekast. Den er et veritabelt oppgjør med kolonialister, med slavehandel, med hvit overmakt, og den spiller seg ut med en like veritabel stolthet over afrikansk kultur og historie – en stolthet, og en ulykke, som nærmest manifesterer seg i Davis/Naniscas fysiske gestaltning. Hun leder Agojiene, en spesialtrent kvinnehær som beskytter det Vest-Afrikanske kongeriket Dahomey. Dahomey er under angrep fra det ekspanderende Oyo-imperiet, og trues også av invaderende slavehandlere. Men Nanisca er ikke bare en fryktløs, kløktig hærfører, hun er også en kløktig politiker som prøver å få Dahomeys konge, Ghezo (John Boyega), til selv å slutte med å overgi egne fanger til slavehandel, og produsere og selge palmeolje i stedet.

Filmen følger også utviklingen til Nawi (Thuso Mbedu), merk dere navnet), en ung, obsternasig og fryktløs kvinne som sendes til kongens palass fordi hun ikke underlegger seg sin fars vilje. Slik blir Nawi en av mange rekrutter til Agoji-hæren. Blant dem hun knytter seg til, er Izogie, en av hærens læremestere, også hun formidabelt spilt av Lashana Lynch.

Skal du se filmen, må du like action, for det er den breddfull av. Kampscenene er velregisserte og brutale nok, selv om filmen ikke mesker seg til overmål med nærgående og blodige drap. Den etablerer tidlig et bånd mellom tilskueren i salen og kvinnehæren på lerretet, som gjør at ihvertfall jeg heier vilt på dem. Faktisk husker jeg ikke sist jeg ble så oppslukt av actionsekvenser som dette. Samtidig bygges det opp et mer intimt, menneskelig drama knyttet til Nanisca og Nawi som legger en følelsesmessig dimensjon til filmen.

The Woman King skal visstnok bygge på reelle historiske hendelser, selv om disse er kraftig fiksjonalisert og dramatisert. Ifølge magasinet Cosmopolitan, eksisterte Agojieene som en hær i Dahomey – nåværende Benin, og besto av opptil 6000 kvinner som både avsto fra ekteskap og barn. Spesialtreningen de gjennomgikk var visstnok også like beinhard som i filmen. Som samfunn skal Dahomey også ha hatt et progressiv kvinnesyn. Også Oyo-imperiet eksisterte.

Viola Davis (til venstre) og Thuso Mbedu (hvit kjole) gjør et formidabelt inntrykk som krigerkvinnene Nanisca og Nawi.
Alle foto: SF Studios

Men selv om det er en film som tar et gedigent oppgjør med kolonihistorien, er det altså ikke en historisk korrekt film vi ser. Det er heller ingen subtil film. Regissør Gina Prince-Bythewood og manusforfatterne Dana Stevens og Maria Bello har valgt å gjøre dette til en bred og publikumsvennlig film, nettopp for å nå mange som mulig med sitt viktige budskap. Det lykkes de med. Jeg storkoste meg. Og jeg ville elsket å ha en 15-16 år gammel jente å se filmen med, for å proppe og preppe henne med en imponerende gjeng skikkelige power-women.