Streit og gøy romantisk komedie om skeive

Bros Regi: Nicholas Stoller, USA, 12 åe. Norsk kinopremiere 28. oktober

Ja, jeg lo. Ikke fordi Bros revolusjonerer den romantiske komedien. Jeg lo fordi den innimellom er genuint morsom, selv om den nokså slavisk følger den romantiske komediens diagram. Men den gjør det med en uhyre selvbevissthet rundt at det er akkurat det den gjør, bare at nå handler det om skeive. Samt at den spekker dette perspektivet med noen metaperspektiver som blir ganske morsomme.

Du har altså hovedpersonen Bobby (Billy Eichner), podcastvert og nyslått direktør for New Yorks første museum for lhbtq+-historie, foreløpig under konstruksjon, med konfliktene det innebærer internt i ledergruppen mellom ikke-binære, transpersoner, bifile og homofile cis-menn (altså Bobby). Det er særlig her jeg ler. Og så må jeg innrømme at jeg har brukt hele dagen på å lure på om jeg egentlig kan skrive om denne filmen. Forstår jeg den sånn helt inntil beinet? Behøver jeg å forstå den sånn helt inntil beinet? Kan jeg se den fra mitt ståsted – bifil cis-dame som aldri har tilhørt noe miljø, og som syns det er kult og langt på overtid at det lages romantiske komedie om skeive?

Det brygger opp til en firkant som kan bli litt krevende.
Alle foto: Universal Studios

I alle fall: Bobby møter Aaron (Luke Macfarlane), og de er ikke akkurat the perfect match. Bobby er snakkesalig. Han har fuglebryst. Han er lhbtq+-aktivist. Han vil ikke binde seg til noen, og trives forsåvidt med sitt single dating-tilfeldig-sex-med-folk-du-ikke nødvendigvis-liker-liv, selv om det sender ham ut på tenksomme vandreturer i byen, etterpå. Aaron er en hulk til sammenlikning. Med sans for andre velbygde mannekropper. Han vil heller ikke binde seg.

Som sagt; malen er velkjent, Judd Apatow er produsent, og regissør/manusforfatter Stoller og medmanusforfatter Billy Eichner gjør ikke annet enn å leke seg med formatet og klisjeene og alle mulighetene både det og tematikken legger til rette for å tulle med. Som tullingen med filmer, inkludert filmer der heterofile skuespillere spiller rollen som homofile, andre romantiske komedier og ikoniske TV-serier, og ikke minst de velkjente, superklisne Hallmark-filmene som lenge var å finne også på norsk TV (jeg aner ikke om de er der lenger), og som Luke Macfarlane har spilt i 14 av.

Aaron (Luke Macfarlane) og Bobby (Billy Eichner) i et romantisk øyeblikk.

Jeg husker knapt sist jeg lo av en romantisk komedie, jeg tror jeg må helt tilbake til Bridesmaids (2011) og Trainwreck (2015) for å finne sist det skjedde. Det er hæren fløtte meg lenge siden. De hadde frekkhetens nådegave til å flytte noen grenser innenfor en velkjent mal, og det gjør strengt tatt også Bros. Som når filmen mildt, sarkastisk, selvironisk og veldig morsomt fremviser den ikke alltid like sexy utgaven av trekant. Som plutselig blir firkant. Og bittelitt uhåndterlig.

Bros er likevel streit innenfor sine rammer. Da tenker jeg historie og dramaturgi. Og det er greit. Resten fyller opp mangfoldskvoten på en måte som er nesten utspekulert morsom, og det er utelukkende positivt ment fra min side. Og så skulle jeg ønsket at det lhbtq+-museet faktisk eksisterte i New York. Med Amy Schumer i den interaktive rollen som lesbiske Eleanor Roosevelt, president Lincoln i avdelingen for bifile, og Ben Stiller (også han interaktiv) som nattevakt på museet, samt en spøkelsestunnell som kjører oss gjennom skrekkscenariet «skeive traumer».