After Yang Regi: Kogonada, USA, drama/sci-fi, 1 time 36 minutter, 9 år. Norsk kinopremiere 28. oktober
«Om han ønsket å være et menneske? Hvorfor skulle han det? Hva er så flott med å være et menneske?» Slik svarer klonen Ada (Haley Lu Richardson) da Jake (Colin Farell) spør henne om vennen Yang. Yang er en robot, en androide med kunstig intellignens som Jake og konen Kyra (Jodie Turner-Smith) kjøpte for å gi sin kinesisk-adopterte datter Mika en storebror og en veiviser inn i kinesisk kultur. Nå har han sluttet å virke, til Mikas store sorg. Kan han repareres og restartes?
Antallet filmer som formulerer ideer rundt forholdet mellom menneske og maskin er så mange at man fort kommer ut av tellingen. Du har Ridley Scott og Denis Villeneuves Blade Runner-filmer som de mest klassiske. Du har Alex Garlands Ex Machina. Du har Steven Spielbergs AI. Artificial Intelligence og Sandra Wollners mer ukjente The Trouble with Being Born, som kanskje er de som ligger nærmest After Yang – selv om heller ikke de er spesielt sammenliknbare. Det den har mest til felles med Ex Machina, er en uforglemmelig dansescene, her presentert helt i begynnelsen av filmen og genial i sin samtidige presentasjon av filmens øvrige medvirkende. Og der androiden Elli i Wollners film var programmert med minner som betydde alt for eieren, men ingen ting for Elli, oppdager Jake at Yang har lagret et lite sett utvalgte minner om det som betydde mest for ham. Betyr det at han hadde den menneskelige evnen det er å bli glad i noe eller noen?
Alle foto: Arthaus
After Yang er en stille, meditativ film. Poetisk og i konstant hvilepuls former den sine tanker rundt menneske og maskin i en nær, men gjenkjennelig fremtid. Det er ikke tilfeldig at Jake er en filosofisk, introvert teselger, eller at androidene/robotene kalles techno sapiens. I sin søken etter noen som kan reparere Yang, oppdager Jake ikke bare det som var en slags bevissthet hos Yang, han nærmer seg også en erkjennelse av Yangs funksjon i familien, og i andre familier han har vært hos. Og han erkjenner gradvis sin egen sorg over tapet. I dette ligger også en sørgelig erkjennelse av å kanskje være mer knyttet til teknologien enn til menneskene som står ham nærmest. Eller burde stå ham nærmest.
After Yang er også utsøkt elegant og vakker, ofte filmet nærmest i hoftehøyde, og med et interiør fullt av horisontale og vertikale linjer, og symmetriske detaljer som ofte speiler og understreker figurenes avstand til hverandre. Produksjonsdesigner Alexandra Schaller og kostymedesigner Arjun Bhasin har gjort en formidabel jobb med å skape et visuelt uttrykk som gir sterke assosiasjoner til japansk film og japansk interiør og klassisk klesstil. Altså mye treverk, rene, minimalistiske linjer, transparens og varme jordfarger. Som et poetisk paradoks til den avanserte teknologien, popper naturen opp, være seg i små detaljer eller på en måte som nærmest velter ut over lerretet.
Filmen baserer seg på Alexander Weinsteins novelle Saying Goodbye to Yang, fra samlingen Children of the New World (2016). I all sin filosofiske tilnærming til temaet, byr den også på ganske vittige kommentarer til teknologiske gigantbedrifter, det å kjøpe «pent brukt» teknologi, og garantier og utløpte garantier.
Med fare for å ta feil, vil jeg tro at After Yang neppe er en film for det store publikum. Jeg nøler med å kalle den smal, men den henvender seg nok i første rekke til cineastiske feinschmeckere og de som er særlig interesserte i science fiction, gjerne av det lavmælte, filosofiske slaget.
Etter nettopp å ha sett Colin Farell i Martin McDonaghs formidable The Banshees of Inisherin, er det særdeles interessant å se ham i en så til de grader annerledes rolle. Skjønt likheter er det, begge rollefigurene uttrykker en stadig økende sorg over noe som er tapt. Men der Farrell er langt mer fysisk ekspressiv i The Bansees …, synes han her å bevege seg i en zen-sone av te og tiltakende tenksomhet. Det er også en tilstand du lett settes i mens du ser filmen. Og etterpå.
Sørensens filmservice 