A Human Position Manus og regi: Anders Emblem Drama Norge 1 time 18 minutter Norsk kinopremiere 13. mai
I en scene sitter Asta og bokstavelig talt ser maling tørke. Det kan tolkes som en underfundig kommentar til filmens langsomhet. Det kan også ses som en metafor for hvordan tid kan oppleves underveis i en prosess der sjelelige og/eller fysiske sår skal heles og traumer bearbeides.
Hvilket traume Asta bærer på, klargjøres aldri. Vi får et hint, men også det er åpent for tolkning. Regissør og manusforfatter Anders Emblem overlater i det hele tatt mye tolkningsarbeid til tilskueren, noe jeg for min del setter pris på, men som nok kan være til frustrasjon for de som foretrekker filmer der alt ligger mer i dagen.
A Human Position er i kategorien slow cinema. Altså en type minimalistisk film med lange, observerende tagninger, ofte med stillestående kamera, uten ordinære filmers plott og uten en klart definert historie som skal fortelles. Et annet uttrykk for stilen er kontemplativ film, og det er særdeles treffende her. Filmen setter meg ganske raskt i en tilstand av ettertenksomhet og ro. Samtidig vekker den nysgjerrighet. Hva har skjedd med Asta (Amalie Ibsen Jensen)? Hva er egentlig forholdet mellom henne og møbelsnekkeren Live (Maria Agwumaro), som hun deler leilighet med i Ålesund? Er de bare veldig gode venninner, eller ligger det en kjærlighetshistorie under her?
Sammen med Bergen må Ålesund være landets mest fotogene by, nydelig filmet av Michael Mark Lanham. Gjennom linsen hans er byen ofte tilnærmet tom, med bare Asta i bevegelse, ofte et sted i utkanten av bildet. Kamera vender stadig tilbake til to fasader, trolig to ulike utsiktspunkt fra Asta og Lives balkong. Den ene er et vakkert, velholdt og karakteristisk jugendhus, filmet fra tilnærmet samme synsvinkel, men med ørsmå forskyvninger fra gang til gang. Den andre er et forfallent hus i går betong, tilgriset av dueskitt og med knuste vinduer. Det skaper en særegen, filmatisk dynamikk, gir et fasettert bilde av byen, og kan også fungere som bilder på Astas indre tilstand og motsetningsforhold.
Samme eleganse og blikk for utsnitt og detaljer preger interiørscenene fra Asta og Lives leilighet, både rufsete og stilren som den er, og full av teakmøbler og eldre, nydelige stoler. En annen, underliggende kjærlighetsistorie her, er kjærligheten til nettopp stoler og stoldesign, og stolen som en høyst menneskelig faktor. Som Live sier: mennesket er det eneste dyret som sitter i stol. Et faktum som kan leses ut av filmens tittel, og som manifesterer seg vakkert i filmens sluttbilde.
Til å være det man kan kalle en arthaus-film, er A Human Postition slett ikke arty farty. Den har humor, særlig i skildringen av fotografen Asta jobber med – hun er sommervikar som journalist i Sunnmørsposten. Bildene han tar, og Astas reaksjoner er humrende gjenkjennelige for alle som har fnist litt ille berørt av lokalavisers hang til overtydelige pressebilder, og for alle som selv har jobbet som journalist.
Og så er det katten. En tricolor, halvvoksen katt som ikke spiller noen sentral rolle som sådan, men som utgjør et viktig element både visuelt og i kraft av seg selv. Den er hjertesmeltende nydelig.
A Human Position er kanskje ikke en film som vil treffe det helt store publikummet. Men jeg er veldig, veldig glad for at det i norsk filmproduksjon også er rom for denne typen langsomme og ettertenksomme filmer med kunstnerisk kvalitet.
Sørensens filmservice 