Til å bli sulten av

Mør og saftig Regi: Christopher Thompson Frankrike Romantisk dramakomedie 1 time 31 minutter Aldersgrense: 9 år Norsk kinopremiere 13. mai.

Bare tanken på en skikkelig fransk slakter kan får det til å klikke for en som elsker å lage og å spise mat. I Bergen har vi heldigvis Colonialen-drevne Slakt, et ypperlig kvalitetsalternativ til de mer tradisjonelle slakterne i byen. Prise dem også, for i Trondheim er det visstnok ikke en eneste slaktebutikk å oppdrive. (Ikke en fiskebutikk heller, etter at Ravnkloa la ned.) For meg er slikt det rene barbari.

Ikke at jeg gafler innpå kjøtt, altså. En mør entrecote er noe av det beste jeg vet, men jeg spiser lite kjøtt. Og når jeg spiser kjøtt, skal det komme fra dyr som har levd et godt liv. Så der vegetarianere og veganere nok setter tofuen i halsen om de forviller seg borti denne filmen, gjør den en som meg veldig sulten. Veldig, veldig sulten. Av mange grunner.

Charly (Géraldine Pailhas) og Martial (Arnaud Ducret) på besøk hos en av leverandørene.
Alle foto: AS Fidalgo

Det lille lokalsakteriet Fleury i Paris er av typen der slakteren selv reiser rundt til utvalgte bønder og plukker ut slaktedyr og fjærkre. Det borger for kvalitet, både hva dyrevelferd og kjøttkvalitet angår. At ikke alle slaktere av Fleurys kategori gjør som Charly og Martial, og har picnic i gresset der de skåler i vin med utsikt til kyrne og lukter på gresset kyrne gnafser, er så sin sak. Dette er tross alt en romantisk slakterkomedie.

Charly jobber som redaktør i et jålete motemagasin da flere hendelser inntreffer på rad. Ved en inkurie kommer hun til å melde Martial på en datingapp. Det blir full klaff. Problemet er bare at Charly er datter av en slakter. Hun vil ikke date en slakter. Og Martial er nettopp det. Han jobber attpåtil i pappa Fleurys slaktebutikk. Så dør pappa. Charly får både butikken og Martial i fanget, samtidig som hun degraderes på jobb. Valg på valg må tas både med hensyn til slaktebutikken, jobben og Martial.

Stéphane De Groodt spiller Michelin-kokken Miguel som kjøper kjøtt fra Fluery og som også gjør kur til Charly.

Er du glad i mat, ikke vegetarianer og en smule romantisk, er dette en helt ok, om enn forutsigbar avslapningsfilm. Lettbent, javisst, men sjarmerende og velspilt, og nesten fri for den mer slitsomme komikken franske filmer ofte har en hang til. Den stiller opp noen tydelige motsetningspar: Snobberi mot folkelighet. Håndverkstradisjon mot industriproduksjon. Storkapital mot små familiebedrifter. Yrkesstolthet og -kjærlighet mot kommersialisme. Den gjør det uten store fakter og med et smil om munnen, samt med et ganske vittig skråblikk på hvordan PR virker, enten man opererer på Instagram eller i stort magasinformat.

Den lokale slaktebutikken Fluery er nyoppusset og personalet foreviges.

Selvsagt danner også Charly og Martial et motsetningspar, kulturelt, fysisk og personlighetsmessig. Men de kler hverandre, og spilles med sjarme av Géraldine Pailhas og Arnaud Ducret. Mest inntrykk gjør likevel de marmorerte kjøttstykkene, slakternes tilberedning av ulike kjøttretter, saftig kjøtt som stekes til perfeksjon mens liflig duft nærmest siver ut av lerretet. Det er ikke direkte matporno; for en norske er det mer en påminnelse om hvor forspiste vi i grillsesongen er på middelmådige pølser, og hva vi faktisk altfor ofte tar til takke med på restaurant. Mør og saftig kunne neppe vært laget i Norge. Det er nitrist å tenke på.