Paris: En kjærlighetshistorie Regi: Jacques Audiard. Drama. Frankrike. 1 time 45 minutter. 15 år. Norsk kinopremiere 6. mai.
13. arrondissement i Paris er ikke det turismens og romantikkens mekka som byen gjerne forbindes med. Men det tidligere industristrøket har forvandlet seg til en ganske kul, hip, flerkulturell bydel som med sine mange høyhus nok ville fått klassisistene i Arkitekturopprøret til å bryte sammen i krampegråt. Regissør Audiard og fotograf Paul Guilhaume derimot, gjør arkitekturen til en filmatisk opplevelse i seg selv. Spesielt i filmens estetisk briljante åpning, der det man gjerne kan kalle arkitektonisk brutalisme forvandles til geometriske mønstre, nydelig formet også av at filmen er i svart-hvitt, og der kameraets glidende bevegelse over fasader og opplyste vindusruter, er en påminnelse om det yrende mangfoldet av liv disse blokkene huser – før det zoomer inn på en leilighet, et liv, en beboer: Émilie Wong.
Hva kan man si om Émilie? Hun bor i bestemorens leilighet. Hun har en drittjobb som telefonselger. Hun er ung, frekk, kåt, skjønn, irriterende. Hun har avertert etter en å dele leilighet med, og åpner døren for Camillie i den tro at Camille er en ung kvinne. Camille viser seg å være en mannlig lektor ved en nærliggende skole. Det tar ikke lang tid før også Émilie og Camille er nærliggende, for å si det sånn.
Alle foto: Ymer Media
Så åpner Audiard et nytt kapittel i fortellingen. Det innledes med en litt abrupt sekvens i farger, der en kvinne med det illustrerende navnet Amber Sweet yter seksuelle online tjenester mot betaling. Så dukker Nora opp. Hva Amber har med Nora å gjøre – eller vice versa – vil jeg ikke røpe. Men Nora er altså forhenværende eiendomsmegler fra Bordeaux, nå jusstudent i Paris. Snart krysser også hennes og Camilles veier.
Paris: En kjærlighetshistorie er en film om vennskap, sex og kjærlighet. Om hvordan vennskap kan vokse til kjærlighet, hvordan sex kan nytes uavhengig av kjærlighet, hvordan kjærlighet kan oppstå i sammenhenger man ikke forutså – og om det som kan ligge imellom alt dette. Holdt i en naturalistisk stil, og med et kunstnerisk markant uttrykk, er det for meg blitt en helt uimotståelig film. Intim, både seksuelt, emosjonelt og menneskelig. Levende og innimellom energisk. Rørende og øm. Sensuell og sår. Med Camille som et slags felles omdreiningspunkt former Émilie og Nora et motsetningspar i personlighet og alder, uten at de virker typetegnet eller karikerte. Spilt av Makita Samba, Lucie Zhang og Noémie Merlant, fremstår de som levende, ekte mennesker med sine styrker og svakheter. Særlig Nora trer etterhvert tydelig frem. Émilie kunne jeg ønsket meg enda mer av, men nettopp det flyktige i skildringen av henne henger fint sammen med hennes litt ustadige, flyktige karakter.
Paris: En kjærlighetshistorie er trolig Audiards hittil letteste film, hvilket ikke betyr at den er en lettvekter. Sammen med The Sisters Brothers viser den snarere regissørens bredde, etter sterke, til dels rystende verk som Dheepan, Rust og bein og Profeten. Også i dem finner man varmen, eller spor av den varmen, som gjennomsyrer Paris-filmen.
For øvrig står filmer som Lille jente og Ava på fotograf Paul Guilhaumes CV. Sistnevnte ble vist på Biff i 2017, og er regissert av Léa Mysius. Både hun og Celine Sciamma – en av mine favorittregissører – er med på manussiden i Paris: En kjærlighetshistorie. Resultatet er en film som – om den skal oppsummeres i én setning – fanger et stort knippe av de menneskelige aspektene ved å involvere seg i et annet menneske. Med fare for å banalisere, er den også denne vårens store datefilm.
Sørensens filmservice 