Stillferdig og gripende

Alltid nære deg Manus og regi: Uberto Pasolini, Italia/Storbritannia/Romania, drama, 1 time 36 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 8. oktober

Vindusvaskeren John er 34 år gammel, og skal snart dø. Han må finne en adoptivfamilie til sin tre-fire år gamle sønn Michael, som han er alenepappa for. Men hvor finnes de ideelle foreldrene?

Med sin hjerteskjærende tematikk er Alltid nære deg er en film der mye kunne gått galt i hendene på feil regissør. Men Uberto Pasolini trår ikke feil et eneste sted. Nennsomt styrer han unna all sentimentalitet. Det i seg selv er en bragd, gitt filmens handling. I stedet gir han oss et stillferdig og varmt portrett av et far/sønn-forhold, totalt nedpå, fullt av hverdager der det handles, spises is, der druer skrelles, der John leser høyt for Michael på sengekanten; men der utgangen rykker ufravikelig nærmere og døden må snakkes om mellom de to.

Far og sønn (og Michaels elskede lastebil) hviler middag.

Her ytres ikke et ord for mye, verken i samtalen(e) mellom de to, eller i filmen som sådan. Pasolini lar situasjoner og blikk tale for seg, befriende fritt for følelsesladet musikk og med en befriende tro på publikums evne til å leve seg inn i, tolke og forstå.

Du kommer til å grine, garantert. Og du kommer til å smelte som smør i solen av vesle Daniel Lamont i rollen som Michael. Som bitteliten barneskuespiller er han et funn, med et ansikt som både reflekterer hans indre liv og de ytre omstendighetene han stilles overfor. Særlig de stadige og litt forvirrende besøkene hos familie etter familie for å «bli kjent med nye venner» – les: for at John skal kunne vurdere hvem som egner seg mest for å ta hånd om gutten. Disse besøkene er en parademarsj av menneskelig mangfold så vel som fremvisning av hvordan vi ter oss på ulikt vis når vi er gjenstand for en såpass intim granskning og må vise oss fra vår beste side. Noe som kan gå helt feil. Pasolini viser her stor psykologisk innsikt, og legger inn noen både varme, humoristiske og avslørende detaljer.

Eileen O’Higgins spiller Shona, sosialarbeideren som assisterer John i hans søken etter gode adoptivforeldre for sønnen Michael.
Alle foto: Norsk Filmdistribusjon

Nydelig er også James Norton som John. Også han uten en overflødig gest, uten et overflødig ord, og høyst troverdig både i rollen som pappa og som vindusvasker. Det siste gir også rom for noen godt observerte situasjoner der klasseskiller åpenbarer seg på ubehagelig vis; være seg i forholdet til enkelte kunder, eller i møtet med potensielle adoptivforeldre. Dette aspektet er ikke bare godt tenkt og formidlet, det legger en ekstra alen til filmens tematikk. Spilt inn til dels i Nord-Irland, får vi dessuten noen vakre landskapsbilder, uten at de virker påklistrede. De står mer som en talende ramme rundt særlig John når han et øyeblikk trekker seg tilbake, kanskje for å finne styrke, kanskje for å reflektere over det som gjenstår.

Daniel Lamont er aldeles til å spise opp i rollen som vesle Michael.

Den italienskfødte regissøren og produsenten har i flere av filmene sine vist denne klassebevisstheten, og evnen til å skildre arbeiderklasse. Som produsent er han kanskje mest kjent for komedien I blanke messingen (1997), der en gruppe arbeidsløse stålarbeidere lager et strippeshow. Regidebuten Machan (2008) tok utgangspunkt i den virkelige historien om en gruppe fattige menn fra slummen i Colombo, Sri Lanka, som i 2004 lurte den tyske ambassaden til å tro at de utgjorde det nasjonale srilankiske håndballaget. Målet var å emigrere til Tyskland. Pasolini laget filmen for å sette søkelys på illegal innvandring. Hans neste film, nydelige Still Life (2013), beveger seg enda mer i sporene til Alltid nære deg. Også den handler om livet, døden og ensomheten. Eddie Marsan spiller John May, en kommunalt ansatt i arbeiderbydelen Kennington i London, som har som jobb å lete opp mulige pårørende etter ensomme døde, og gå i begravelsen deres. Livsoppgaven hans er å ivareta deres verdighet.

Nettopp denne verdigheten er også Alltid nære deg breddfull av. Det er en film som fullt og helt stoler på sin lavmælte fortelling og ditto filmspråk. Pasolini legger dessuten inn et nydelig nikk til Albert Lamorisses berømte kortfilm fra 1956, Den røde ballongen, som i 2007 fikk sin moderniserte langfilmversjon i Hsiao-Hsien Hous Den røde ballongens reise.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s