Det er fem år siden sist. Nå kommer endelig en ny tysk komedie som faktisk er morsom.

Drømmemannen Regi: Maria Schrader, Sci fi/romantisk komedie, Tyskland, 1 time 45 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 8. oktober

I løpet av en livlig samtale mellom filmnerder/diverse jurymedlemmer på filmfestivalen i Miskolc nylig, kom vi inn på tysk films store mangelvare: subtil humor. Den eneste vi kunne komme på som faktisk ikke bare fungerte, men fungerte strålende, var Maren Ades Min pappa Toni Erdman. Og den kom for fem år siden. Men se! Allerede dagen etter sto en velfungerende tysk komedie på programmet. Sannelig har den fått norsk kinodistribusjon, også. Og sannelig dukker finurlige Sandra Hüller, hovedpersonen i Min pappa Toni Erdman, opp også her.

Dessverre har de norske distributørene gitt filmen en sørgelig banal tittel. Originalt heter den noe så vakkert som Ich bin dein Mensch. På engelsk: I’m Your Man. Selv om Drømmemannen fanger litt av filmens tema, er tittelen også svært reduserende, og klemmer på en måte filmen inn i en smal nisje den ikke hører hjemme i.

Sandra Hüller spiller organisatoren som har plukket ut Tom som drømmepartner for Alma. Dan Stevens gjør en uforglemmelig rolleprestasjon som den smellvakre humanoiden Tom.
Alle foto: Arthaus

Maria Schraders film er en uhyre smart blanding av science fiction og romantisk komedie. Den henter filosofisk dybde fra det beste i sci fi-sjangeren, og humoren og lettheten fra den romantiske komedien. Resultatet er besnærende. Jeg så den om igjen da jeg kom hjem, og lo like godt da som da jeg så den i Ungarn.

Alma (praktfullt spilt av Maren Eggert) er en dedikert forsker ved Pergamon Museum i Berlin. For å skaffe forskningsmidler, har hun takket ja til å delta i en eksperiment: I tre uker skal hun leve sammen med en robot spesialdesignet for å møte alle behovene hennes. Roboten heter Tom. Strålende spilt av Dan Stevens (Downtown Abbey) er han smellvakker på en både spooky og fascinerende måte. Mange vittigheter oppstår i møtet mellom de romantiske idealene, ideene og klisjeene Tom er programmert med, og Almas nøkterne, illusjonsløse og pragmatiske tilnærming til virkeligheten. Hun trenger jo heller ikke en mann, hun trenger penger, og arbeidsro, og Tom viser seg mer irriterende enn godt er. Men som den forskeren hun er, er hun også et nysgjerrig menneske.

Blade Runner-filmene, Spike Jonzes Her og Alex Garlands Ex Machina er bare noen eksempler på sci fi-filmer som beskjeftiger seg med kunstig intelligens, humanoider/roboter, som tar opp eksistensielle spørsmål rundt menneske og maskin, og som til dels handler om maskinens ønske om å være et menneske. Drømmemannen føyer seg fint inn i rekken, men skiller seg også på to punkter: Tom aspirerer ikke til å være et menneske. Han har hele sin selvbevissthet i nettopp det at han er en maskin. Men vel så viktig: I de nevnte filmene er humanioden en smellvakker, sexy dame (eller i tilfellet Her: en smellvakker, sexy stemme). Schrader gir oss altså en smellvakker, sexy (ihvertfall til en viss grad) mann som dessuten ikke har andre ønsker enn å tilfredsstille kvinnen. Mens Alma slett ikke har noe ønske om å bli tilfredsstilt på banalt, algoritmestyrt vis, selv om 93 prosent av tyske kvinner drømmer om å bli forført av et badekar fylt med rosenblader, og champagne i kjøleren. Hun vil blir intellektuelt og emosjonelt utfordret.

Kjærlighet er en uforutsigbar størrelse. Mennesker møtes, men hva gjør at de forelsker seg i hverandre? Og når forelskelsen er et faktum, greier de – i lykkelige tilfeller – å tilpasse seg hverandre. Litt sånn som Toms algoritmer er laget for å tilpasse seg Almas reaksjoner på oppførselen hans. Og likevel helt annerledes. Eller kanskje ikke? Alt dette og mer til kretser Schraders film rundt, på subtilt vis. Av og til poetisk, og med masse, masse humor.

For norske serie-entusiaster er Maria Schrader kjent for regien på Netflix-serien Unorthodox, om en ung jødisk kvinne som bryter ut av sitt ortodokse miljø. Schrader har også en karriere som skuespiller. Selv husker jeg henne særlig fra Aimée & Jaguar; en film om tysk-jødiske Felice og Lilly, to elskende som mister hverandre under annen verdenskrig. Filmen bygger på en sann historie jeg ble oppmerksom på ved et besøk på det jødiske museet i Berlin. I en monter der ligger noen av etterlatenskapene deres, blant annet en lapp der Lilly (Aimée) desperat skriver Wo bist du? (Hvor er du?)

Aimée & Jaguar er en severdig, om ikke stor film om skeiv kjærlighet. Heteronormativ som den er, kan ikke Drømmemannen kalles skeiv. Samtidig utfordrer den vår normative oppfatning av hva kjærlighet er og kan være. Og den gjør det på særdeles underholdende vis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s