Medrivende oppgjør med fortiden

Collini Case Regi: Marco Kreuzpaintner. Tyskland, drama, 2 timer 3 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 25. september

Kanskje er min interesse for krigshistorie mye av grunnen til at jeg liker denne filmen så godt. Og kanskje vil den av samme grunn treffe særlig et godt voksent publikum. Samtidig har den kvaliteter som tilsier at den bør kunne nå bredt. Den vant da også publikumsprisen på årets (noe amputerte) filmfestival i Haugesund.

Collini Case inngår i rekken av filmer der Tyskland tar et oppgjør med fortiden sin. Det gjør den i form av å være et tidvis spennende rettssalsdrama, samtidig som den går relativt tett på en ung advokat som må sette personlige faktorer til side til fordel for advokat-etikk og rettssikkerhet.

En aldrende industrimagnat blir skutt og drept på et hotellrom i Berlin. Gjerningsmannen, Fabrizio Collini (Franco Nero) gjør ikke det minste forsøk på å skjule sin forbrytelse. Men han gjør heller ikke det minste forsøk på å forklare hvorfor han begikk udåden, verken overfor politiet eller Caspar Leinen, den unge juristen som utnevnes til hans forsvarsadvokat.

Hans Meyer (Manfred Zapatka) i konfrontasjonen med mannen som snart skal ta livet av ham: Fabrizio Collini (Franco Nero)

Noe av det intrikate i saken er at den drepte Hans Meyer var en farsfigur for Caspar Leinen gjennom oppveksten hans. Leinen har også et nært forhold til Meyers eneste gjenlevende slektning – barnebarnet Johanna (Alexandra Maria Lara, som spilte Marlene Lauda i filmen Rush). At han nå skal forsvare bestefarens drapsmann, setter relasjonen mellom dem på en hard prøve.

At drapet har med annen verdenskrig å gjøre, er ingen spoiler. Spørsmålet er: På hvilken måte? Og hvordan skal Leinen forsvare en mann som nekter å forklare seg med et eneste ord? Regissør Marco Kreuzpaintner pensler historien ut i dels kjappe og talende tilbakeblikk på Leinens forhold til Meyer og familien, og hendelser fra krigen. Sistnevnte byr på sterke og opprørende scener, og gjør at filmen etter hvert ikke bare er spennende, men også gripende.

Elyas M’Barek spiller forsvarsadvokat Caspar leinen, som sliter med å få Collini til å si noe som helst.

Filmen bygger på Ferdinand von Schirachs roman med samme navn, der han bruker sin egen bestefars historie som en smertefull og nødvendig inspirasjon. Smertefull fordi han som 12-åring fikk vite at mannen han kjente som en kultivert og belest bestefar var blitt dømt i Nürnberg for forbrytelser mot menneskeheten. Nødvendig fordi von Schirach, ifølge et intervju med den engelske avisen The Guardian, ville si noe om hvordan Tyskland hadde forvaltet denne mørke arven. Slik blir Collini Case ikke bare en avsløring av enkeltskjebner, den tegner et opprørende bilde av hvordan krigsforbrytere ikke bare slapp unna, men ble skjermet.

Filmen er ikke spennende på den måten at man sitter på nåler med hjertet i halsen. Spenningen er mer av det medrivende slaget. Leinens nitide arbeid med saken og selve rettsprosessen stadig tar nye dreininger, men de virker aldri foreserte, tvert imot, de er uhyre velintegrerte i filmens handling og budskap. Helt mot slutten bruker Kreuzpaintner en teskje eller to for mye for å forklare ting vi allerede har vært vitner til og oppfattet. Sluttbildet balanserer hårfint mot det sentimentale, men fungerer like hårfint fordi det bæres oppe av en kontrafaktisk ømhet for mennesker som har lidd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s