En suppete og gjennomsiktig tåreperse

Summerland Manus og regi: Jessica Swale, Strorbritannia, drama, 9 år, 1 time 39 minutter. Norsk premiere 9. oktober

Tre faktorer gjør at jeg i det hele tatt holder ut å se denne til tider uutholdelige filmen ferdig: Den handler til dels om lesbisk kjærlighet i en tid da skeiv kjærlighet ikke bare var uglesett og skammelig, men også forbudt. Den er ikke så helhvit som filmer i denne sjangeren og fra denne epoken pleier å være; hovedpersonen Alices store kjærlighet er mørkhudet. Men hun er også forduftet. Ikke fordi hun ikke elsker Alice, men fordi hun må følge sin intense trang til å bli mor.

Gugu Mbatha-Raw spiller Vera, Alices store kjærlighet. Her fra deres første møte i 1926.

Dessuten foregår filmen i så blendende vakre omgivelser rundt Dover at man skulle ønske man kunne sette seg på første fly til Kent. Ut over det, er den like forutsigbar som filmene som i sin tid gikk på fjernsynskanalen Hallmark, og så gjennomsiktig at hver minste bokstav i manus skinner gjennom.

Gemma Arterton spiller Alice, forfatter av fagbøker om mytologi, bosatt i et britisk-romantisk landsens hus med utsikt til de berømte klippene. Og når jeg sier spiller, så mener jeg spiller. Altså skuespill jeg ikke tror på, slik jeg heller ikke tror på denne trumpne damen, lett ufyselige Alice liksom skal være der hun tramper gjennom landsbyen på en måte som signaliserer at hun er «en sterk og selvstendig kvinne», som det heter i vaskeseddelen. Okei, landsbyens unger og ungdommer plager henne, de kaller henne heks, og den voksne befolkningen ser også en smule skjevt til henne, så holdningen skal signalisere at hun gir blaffen. Men må man også være et rævholl for å være sterk og selstendig og gi eff? For ordens skyld: Jeg liker at kvinner får være rævholl på film. Men denne figuren tror jeg ikke på et sekund.

Gemma Arterton må ty til overspill for å agere den steile Alice.

Andre verdenskrig raser, bombene faller over London, og barn evakueres til Dover og Kent for å skjermes fra krigshandlingene. En dag står en stram dame utenfor Alices dør. Ved siden av henne står Frank (Lucas Bond), et beskjedent sjarmtroll av en guttunge. Alice skal være hans verge. Men hun har alldeles ikke søkt om å være verge for et evakuert barn av en departementalt ansatt mor og en krigsflygerfar. Hun har slett ikke tid til å ta seg av ham. Han blir likevel, for noen dager, til det spas frem en alternativ familie. Gjett om Alices «harde» hjerte smelter. Gjett i det hele tatt hva historien gjemmer (på sitt åpebare vis), og det slår til.

Til tross for presumptivt gode skuespillere som Arterton, og veteranene Penelope Wilton og Tom Courtenay, greier regissør Jessica Swale aldri å blåse liv i historien, personene i den og de gode intensjonene som åpenbart ligger som premiss for fortellingen. I stedet får vi en opphopning av klisjeer som flyter sammen i et suppete melodrama og en sentimentalitet så søtladen at selv jeg, som griner for et godt ord, bare kjenner meg emmen.

Men nydelig landskap, altså. Og fine kostymer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s