Nok en knallsterk islending

Let Me Fall Regi: Baldvin Zophoníasson, Island, drama, 15 år. 2 timer 17 minutter. Norgespremiere 13. desember

Dette er et tøft stykke film å begi seg inn i, av mange grunner. For min del ble jeg i perioder ganske satt ut, følelsesmessig. For noen år siden døde et av tantebarna mine av overdose, og svært mye i filmen minnet om hennes situasjon. Til alt overmål er filmens Magnea heller ikke så ulik henne av utseende. Men det gjør også at jeg opplevde filmen som svært autentisk i sin skildring av rusavhengigheten og dens konsekvenser.

Som regissør utmerker Zophoníasson ved å gå fullstendig utenom det mer mytologiske Island med sin storslåtte natur, sine småsteder, alle menneskene i islandsgenser. Lik Life in a Fishbowl skildrer Let Me Fall det urbane Island, selv om utgangspunktet og historiene er svært ulike. Mens den første handler om tre svært forskjellige mennesker i Reykjavik like før finanskrisen, er det altså rusavhengighet som er tema nå.

Slike filmer kan bli utrolig kleine, og det skal velutviklet balanseevne til for å unngå at de enten ender som filmatisk uspennende skremselspropaganda, eller skjærer ut i romantisering av den rusavhengige, eller hva som kan lede til avhengighet, slik jeg mener Margreth Olin henfalt til i Engelen. Zophoníasson unngår begge deler med god margin.

Elín Sif Halldórsóttir gjør en formidabel rolle som unge Magnea.

Regissøren har skrevet manus sammen med Birgir Örn Steinarsson, basert på intervjuer med rusavhengiges pårørende. Resultatet er ikke bare en skildring som greier å være hjerteskjærende og sober på samme tid, det er, som nevnt, en fortelling som i ett og alt er til å tro på. Til alt overmål greier den, som regissørens foregående, å være utsøkt filmatisk, takket være (også denne gang) Jóhann Máni Jóhannssons stilfulle kameraarbeid. Også her benytter Jóhannsson seg tidvis av en teknikk som nærmest visker ut de bakenforliggende omgivelsene. Slik løsriver historien seg fra Reykjavik spesifikt, den kunne foregått over alt.

Eyrún Björk Jakobsdóttir i rollen som den unge Stella.

Vi følger Magnea og venninnen Stella fra de som 15-åringer suges inn i et miljø av det som gjerne skjønnskrives som «utagerende festing». Filmen påstår ikke at det som begynner med en joint må ende med heroin, men den viser hvordan den glidende overgangen kan skje. Slik den viser hvordan suget etter rus kan ødelegge selv de fineste forhold mellom mennesker. Det gjelder forholdet til familien, men det gjelder særlig relasjonen mellom de to venninnene, som er filmens dreiepunkt. Skildret ømt og vart og med stor kjærlighet blir det også noe av det sterkeste, såreste i filmen. I tillegg til den presise skildringen av hvordan jentene spiller på sin seksuelle kapital for å tjene penger (les: lure mulige horekunder), for å ende i et vedvarende helvete av seksuell fornedring.

Kristín Þóra Haraldsdóttir spiller den eldre Magnea, og det gjør hun svært presist og overbevisende.

Historien fortelles ikke kronologisk, den hopper frem og tilbake i tid på en måte som gjør at vi ikke nødvendigvis sitter og lurer på hvordan det går med Magnea og Stella – selv om den også her har noen omdreiningspunkter. Og så kan man virkelig lure på hvor islendingene henter sitt arsenal av gode skuespillere fra. Her ser man etter hvert velkjente Ólafur Darri Ólafsson i en ørliten rolle, og omtrent like velkjente Þorsteinn Bachmann og Sólveig Arnarsdóttir som Magneas foreldre.

Men de som virkelig imponerer er Elín Sif Halldórsóttir og Eyrún Björk Jakobsdóttir som unge Magnea og Stella, og Kristín Þóra Haraldsdóttir som den eldre Magnea. Sistnevnte så jeg sist i fjorårets Og pust normalt – som ikke imponerte i helt samme grad, men av naturlige årsaker kjente jeg henne ikke igjen. I uhyre krevende roller leverer de presist og optimalt, og uforglemmelig.

Og så har du et helt fenomenalt lydspor, og Ólafur Arnalds spesialkrevne musikk, som legger seg stemningssakepnde over det hele uten et øyeblikk å bli påtrengende.

Hei! Du har nå lest gratis en anmeldelse som vanligvis ville kostet deg et avisabonnement. Jeg gjør dette fordi jeg brenner for film og filmformidling. Hvis du syns at det er litt ok og kanskje litt nyttig når du skal vurdere filmer å se, ville det vært fint om du la igjen et lite spor på nettstedet eller Facebook. Et sintefjes hvis du er rasende uenig, en tommel opp hvis du setter pris på at servicen finnes. På den måten hjelper du servicen til å nå ut til flere. Og det er vel ganske kjekt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s