Rimini Manus og regi: Ulrich Seidl Østerrike drama Norsk kinopremiere 19. mai
Jeg har vært blodfan av Ulrich Seidls filmer siden jeg så Hundedager for mer enn 20 år siden. For meg er han i en egen liga, og skuffer aldri, selv om noen filmer er et knepp hvassere enn andre.
Rimini er ekte Seidl-vare. Det vil si nesten-dokumentarisk. Grim. Fryktelig vittig. Veldig, veldig sår. Og med noen subtile politiske markører. Jeg vet jo ikke, men innbiller meg at Seidl må more seg fryktelig når han leter opp innspillingssteder og lokaler. Han er en mester i å finne det mest forlorne, eller lurvete, eller glorete, eller nitriste, eller merksnodige, slik han er en mester i å rigge interiører som sier absolutt alt. Og som dessuten kommer spesielt til sin rett foran det ofte stillestående kameraet. Og han serverer oss ofte skikkelser som i all sin feilbarlighet og misere er dypt, dypt menneskelige.
Alle foto: Another World Entertainment
Denne gangen får vi Richie Bravo, en avdanket og alkoholisert smørsanger fra Østerrike, nå bosatt i Rimini der han ikke helt greier å livnære seg ved å opptre for aldrende landsmenn på ferie, og derfor sper på inntektene med litt prostitusjon. Og når jeg sier Rimini, er det stort sett ikke et Rimini fylt med sol og turister vi snakker om. Vi snakker vinterversjonen. Det er tåke. Det blåser og regner og snør, og er så kaldt at Richie får god bruk for selskinnskåpen han bærer over hverdagsplagget: en hvit singlet.
Heldigvis for Richie er det likevel nok av aldrende reiseselskap med stort sett enslige damer til at han har et visst kundegrunnlag, både på scenen og i sengen.
Det hele humper og går på sitt skakke vis til Tessa (Tessa Göttlicher) dukker opp. Hun er datteren han hadde glemt at han hadde. Nå krever hun det manglende barnebidraget etterbetalt, til seg selv.
På sett og vis er Richie en bedriten harrytass du bare får lyst til å dryle til. Men vent litt. Handler dette egentlig om han? Jo, det gjør selvsagt det. Men spol tilbake til filmens åpning, der Richie vender tilbake til barndomshjemmet og gutterommet for å begrave moren. Hvor havner han og broren relativt raskt? I kjelleren. (Det er noen kjellere i Østerrike, og Seidl har laget film om dem). Faren, dement, bor på sykehjem. Det eneste han åpenbart ikke har glemt, er sine gamle, nazistiske kampsanger.
Spol så frem igjen, til det vinterlige Rimini, der afrikanske immigranter sover på gaten eller sitter urørlige, som nedsnødde statuer i kulden, og hvor Tessa ikke bare drar med seg bitterhet og pengekrav, hun ledsages av en syrisk kjæreste og hans venner.
Slik er det som om Seidl, gjennom vår forlorne antihelt og hans familie, spenner en bue over fortellingen og gjør den til en parabel over Europa og Østerrikes arvesynd. Richie blir representant for en generasjon som fortsatt straffes for sine fedres fascistiske synder, samtidig som hans eget avkom, ungdommen – Tessa og hennes flyktningevenner – kommer for å innkassere det han skylder dem. Og det handler ikke nødvendigvis (bare) om penger. Tessa setter ord på det: Trygghet. Hvordan det går, skal jeg ikke røpe, men filmen har på sett og vis to sluttscener; de er helt ulike og treffer derfor på ulikt vis. Men gud som de treffer.
Dette politiske aspektet er ikke alene om å gjøre Rimini til en ubehagelig film. Seidl er en mester i å filme sex-scener som er så eksplisitte og kleine at du kryper sammen i kinosetet. Samtidig er det også her, som i andre scener, noe uendelig sårt og skjørt og fryktelig ensomt og også dypt menneskelig over både sex-scenene og personene det handler om. Det er derfor filmene hans treffer som ei slegge.
Ubehagets mester hadde jeg som tittel da jeg intervjuet ham under Bergen internasjonale filmfestival i 2007, da han var her med Import Export – en beinhard film om menneskehandel. Eller, som Seidl selv sa: en film om hvordan den globale kapitalismen gjør mennesker til varer uten verdi. Mange har, eller har hatt et inntrykk av Seidls menneskesyn som nattsvart misantropi. Men hans ærend er humanistisk, noe både Import Export, Paradis: Kjærlighet, Paradis: Tro, Paradis: Håp og Rimini viser til fulle.
Og oppi det hele er det altså grusomt, forferdelig gøy, både situasjons- og typemessig, og filmatisk. Rimini er kanskje den av filmene hans som virker minst statisk og mest flytende, selv om han fortsatt gjør ofte bruk av stillestående kamera og tablåliknende scener. Den gamle, italienske badebyen fremstår så iskald at du får frostrier av å se på. Michael Thomas er fantastisk i rollen som Richie, og spiller frem en dypt fascinerende miks av slesk sjarm, infantil selvdyrkelse, sårhet og defaitisme. Resultatet er en fyr som mest av alt minner om avkommet Mickey Rourke og Rolf Lassgård ville fått, om de hadde fått en baby sammen.
Som med Cristian Mungius R.M.N settes heller ikke Rimini opp på Bergen kino. Forstå det den som kan.
Sørensens filmservice 