Rumensk film gir et kruttsterkt bilde av dagens Europa

R.M.N Manus og regi: Cristian Mungiu Romania drama Norsk kinopremiere 12. mai

Noen ganger dukker det opp filmer som ikke bare fester grepet i meg fra første stund, men som jeg også ser med først økende uro, så med en voksende klump i magen. R.M.N er en slik film.

Vi skal til en liten landsby i Romania, i det vakre fjellandskapet i Transylvania (jeg har vært der), ikke langt fra Cluj. Det vil si; først skal vi til Tyskland, der rumenske Matthias (Marin Grigore) jobber på et slakteri under arbeidsforhold der han ikke får lov til å ta en nødvendig telefon hjemmefra. Han trakasseres av en kollega som kaller ham en lat sigøyner, slenger ut en rasende knyttneve, og haiker deretter hjem til landsbyen, der han har kone, en liten sønn – og en ekskjæreste, Csilla (Judith State), som han fortsatt er tiltrukket av. Skremt av noe han har sett i skogen på vei til skolen, har den åtte år gamle sønnen Rudi (Mark Edward Blenyesi) sluttet å snakke.

Matthias (Marin Grigore) møter igjen ekskjæresten Csilla ((Judith State).
Alle foto: Another World Entertainment

Mattias forhold til konen Ana (Macrina Bârlădeanu) er ikke særlig godt. Men dette er ikke et relasjonsdrama på ekteskapsplan. Om det er et relasjonsdrama, er det først og fremst på samfunnsplan. Jfr den litt kryptiske tittelen, som er det rumenske navnet på det vi på norsk kaller MR. For det er akkurat det Mungiu gjør i filmen: han scanner strukturene i en landsby der alle er rumenere, men hvor befolkningen også består av mennesker med tysk og ungarsk herkomst, som også snakker tysk eller ungarsk.

En historisk betinget smeltedigel der, altså, og den har ikke alltid vært smertefri. Under kommunismen ble både tysk og ungarsk minoritet utsatt for språklig og etnisk undertrykkelse, noe blant annet den rumenske, tyskættede nobelprisvinneren Herta Müller skriver om i noen av romanene sine.

I dag, som medlem av EU, er Romania underlagt Schengen-avtalen og dens indre reisefrihet. Derfor drar mange av landsbyens beboere for å jobbe i andre land, delvis tvunget til det av høy lokal arbeidsløshet og lave lønninger. Som en konsekvens av særlig det siste, er det lokale bakeriet – der Csilla har en høy administrativ stilling – nødt til å importere arbeidskraft. Tre srilankiske bakere ankommer. Da starter problemene.

Vi ble kvitt sigøynerne, nå kommer disse. Vi har ikke noe imot dem, vi vil bare ikke ha dem her. Hørt retorikken før?

R.M.N er ikke bare en veldig god film, den byr også på visuelle godbiter.

Et av paradoksene filmen får frem, er hvordan hatet og truslene (og misoppfatningene av srilankernes tro og nasjonalitet) både får frem de etniske (i mangel på et bedre ord) splittelsene i landsbybefolkningen og forener folk på tvers av etnisitet. Motstanden mot de andre forener og splitter på en og samme tid.

Et annet paradoks er hvordan Matthias går fra å være en av de andre i Tyskland, til å bli en av oss i landsbyen, uten selv å se dette paradokset. Inn i dette vever Mungiu også et sylskarpt blikk på hierarkier og forskjeller – sosiale, klassemessige, religiøse og kjønnsmessige.

Macrina Bârlădeanu spiller Matthias’ kone Ana.

En ting er at Mungius film er knallsterk politisk. En annen ting er den filmatiske strukturen, og det visuelle. Mungiu kan den dramatiske læreboken til fingerspissene. Han følger det fortellermessige prinsippet Tsjekovs pistol, der alle elementene i en historie skal være nødvendige. Så når en rifle hentes frem, vet du at skudd vil bli avfyrt. Og når sønnen Rudi er redd i skogen, vet du at han har grunn til det.

Visuelt henter filmen ekstremt godt fra landsbymiljøet, fjellene rundt, værforhold. Det er snø, det er tåke og sparsomt lys, det er vakker og også truende skog. Det er ørsmå detaljer i interiørscenene, som markerer sosial status og personlighetsmessige forskjeller. Det er nyanser over alt, også i beskrivelsen av menneskene.

Etter hjemkomsten prøver Matthias å etablere et godt forhold til sønnen Rudi (Mark Edward Blenyesi).

Det er fantastisk koreograferte scener, hvorav en særlig minneverdig, fra et folkemøte der den stadig mer betente situasjonen skal diskuteres. I en lang, lang tagning står kamera stille. Vi ser Csilla og fru Dénes (Orsolya Moldován) – eieren av bakeriet – i forgrunnen, og et utsnitt av den opphissede folkemengden i bakgrunnen. Slik kan vi ikke bare følge de to kvinnenes ansiktsuttrykk og kroppsspråk, vi får med oss en situasjon som talende og grelt oppsummerer hele filmens handling. Og om kamera står stille, suges vi inn i det som skjer.

Cristian Mungiu regnes som en av de store innenfor den rumenske bølgen, og fikk Gullpalmen i Cannes i 2007 for den uforglemmelige 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Han huskes også for den morsomme og satiriske, men litt mer forglemmelige Gylne tider (2009)

Av en eller annen grunn settes ikke R.M.N opp på Bergen kino, og i skrivende stund vet jeg ikke om Lagunen kino tar den. Men bor dere et sted der den kommer på plakaten: se den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s