Autentisk og intimt om innvandring og oppvekst

Mor og sønn Manus og regi: Léonor Serraille Frankrike Drama Norsk kinopremiere 5. mai

I 1989 kommer Rose til Paris med sine to sønner, fem år gamle Ernest og ti år gamle Jean. Tilbake i Elfenbenskysten er to eldre brødre. De tre får bo midlertidig på et rom hos eldre slektninger i en av Paris’ forsteder. Rose får jobb som stuepike på et relativt luksuriøst hotell. Derfra folder filmen seg ut via nedslag på ulike tidspunkt i familiekrøniken, frem til rundt 20 år senere – da de tre er på ulike steder, geografisk og i livet.

Mor og sønn er en både varm, og stillfaren fortelling, intimt og levende fortalt i en stil som oppleves svært autentisk. Vi blir kjent med en hardt arbeidende, men rastløs kvinne og mor, som har store ambisjoner på sønnenes vegne, og som selv ikke lar seg styre av noe som helst. Menn kommer og går. De flytter til Rouen på grunn av en av dem, men Rose fortsetter å jobbe i Paris, og er derfor mye fraværende. De to høyst ulike guttene takler den relativt ustabile oppveksten svært forskjellig.

Rollen som Rose tolkes nydelig av Annabelle Lengronne. Hun gir oss en både tydelig og gåtefull kvinne, hun spiller frem en varm og lekende mor som likevel svikter barna på avgjørende felt og som ikke greier å se dem for den de er, men for den hun vil de skal være.

Rose (Annabelle Lengronne) har nettopp tatt med seg Jean (Sidy Fofana) og Ernest (Milan Doucansi) til Rouen, for å leve sammen med den skilte, kanskje ikke skilte Thierry (Thibaut Evrard)
Alle foto: Arthaus

Det ligger en undertrykket smerte og sårhet i henne som hun synes å overleve og holde tilbake ved hjelp av en slags Polyanna-holdning til livet. – Vi gråter ikke, sier hun. – Må vi gråte, gjør vi det inni hodet. Slik legger hun en emosjonell og nærmest ugjennomtrengelig taushet over sønnenes emosjoner, og mulighetene deres for å uttrykke dem. Det er et både sårt og vakkert portrett av en mor som tross dette gjør så godt hun kan, eller gjør det hun gjør fordi hun tror det er til det beste.

Hennes historie, eller snarere – hennes tidlige liv som immigrant i Frankrike, utgjør filmens første kapittel og bærer hennes navn, slik de to påfølgende kapitlene bærer Jean og Ernests navn og handler om situasjonen deres. Grepet er nydelig, og gjør at vi kommer så tett på de to guttene på ulike alderstrinn at vi nesten kjenner duften av huden og klærne deres.

Den lille familien i en gjenkjennelig situasjon på burgersjappe i Paris.

Ulike skuespillere gestalter guttene på ulike aldre, og de er veldig gode. Men jeg smeltet helt for lille Milan Doucansi, som spiller fem år gamle Ernest. Det er en bitte liten scene i begynnelsen av filmen der Rose, Jean og han ligger tett sammen i samme seng og skal sove. De to andre har etter alt å dømme sovnet. Ernest ligger med åpne øyne, prøver å lukke dem, åpner dem igjen. Det er en scene så nydelig at jeg får lyst til å gråte. Både fordi gutten er så skjønn, og fordi scenen er både talende for en femåring, og for situasjonen han befinner seg i: rykket opp med en sped rot, plassert i fremmede omgivelser som sikkert er både spennende og skremmende, trygg og likevel kanskje litt engstelig. Og nysgjerrig. Det er en scene jeg får lyst til å se igjen og igjen.

Ernest er også filmens fortellerstemme, den kommer inn med små forklarende og poetiske setninger som sammen med sluttscenen også belyser filmens franske tittel – Un petit frère – en liten bror, som jeg syns er bedre enn den norske.

Forholdet mellom Rose og den nå 19 år gamle Jean (Stéphane Bak) begynner å bli komplisert.

Kenzo Sambin spiller Ernest som 13-åring.

På mange måter er Mor og sønn en klassisk oppvekstskildring. Samtidig er det som den dekonstruerer den klassiske oppvekstskildringen, slik filmen nærmest dekonstruerer familierelasjonene. Klassiske oppvekstskildringer handler om metamorfosen barn til voksen, der barnet undergår en utvikling som gjerne strekker seg fra A til Å. Eller A til B. Mor og sønn synes å stille spørsmål ved selve begrepene barn og voksne. Eller modning, som jo er metamorfosen som gjennomgås i prosessen.

Filmen kaster også et subtilt blikk på klassestrukturer og forskjeller generelt, og i Frankrike spesielt. I en absurd og ganske forstyrrende sekvens inviterer hotelleieren Rose og resten av hotellstaben til jaktslottet sitt for hjortejakt og festing som synes å ende i en orgie. Senere ser vi Jean på besøk hos kjæresten; hun har en langt mer velbeslått bakgrunn enn ham og han virrer rundt i rommene iført underklassens helt unødvendige dress (etter overklassens mening), og kaster et blikk mot et utstoppet jakttrofé på veggen.

Slik blir dette både en universell film om familierelasjoner som smadres av årsaker mange kan gjenkjenne, og en helt spesifikk fortelling om en familie i endring, et Frankrike i endring, og innvandrere og dere barns erfaringer, slik de kan oppleves for noen.

Anbefales varmt.