Andre akt Regi: Mårten Klingberg Sverige Romantisk komedie Norsk kinopremiere 5. mai.
Jeg har et lite crush på Rolf Lassgård, jeg innrømmer det. Så det var vel mest på grunn av ham jeg gikk og så Andre akt. Skjønt et lite håp om en romantisk komedie som var bitte litt originalt skrudd sammen, hadde jeg jo. Både fordi den skilter med to av Sveriges prominente skuespillere i hovedrollene – Lassgård og Lena Olin, og fordi den handler om og retter seg mot godt voksne. Det siste er ikke nytt. Jeg kan huske feil, men jeg husker Nancy Meyers Når du minst venter det som en av de første. Den hadde Diane Keaton og Jack Nicholson i hovedrollene, og kom for 20 år siden. Keaton var 57, Nicholson 66, og det var nærmest en sensasjon at Hollywood ikke bare laget kjærlighetsfilm med to så godt voksne i hovedrollen, men at vi også fikk et mikrosekunds glimt av en naken Diane Keaton. Eller nesten naken, da.
Denne gangen får vi se rumpen til Lassgård, og ingen kommer til å lee på et øyenbryn. Lassgård spiller Harald Skoog, en fetert skuespiller på Dramaten. Han er i utgangspunktet rimelig høy på seg selv, for å si det mildt. Etter et slag som setter ham fysisk tilbake, slår han ut i full jævla drittsekk-blomst.
Inn fra den litt ørkesløse tilværelsen som nyslått pensjonist kommer fysioterapeuten Eva (Olin) i deltidsjobb med å trene opp Harald, som er innvilget hjemmepleie. Velkomsten er ikke akkurat varm, men hei – dette er en romantisk komedie, så den bannende og sure skitgubben i sofaen får etter hvert et mer sjarmerende skjær. Særlig når Eva ikke bare hjelper ham med førligheten i arm og fot, men også bistår ham med å lese manus til den neste store rollen som Cyrano de Bergerac.
Greit. Jeg liker Lassgård både når han spiller brekkekkel og når han spiller sjarmør. Dette kan han. Men jeg liker ikke Harald. Så jeg blir irritert når jeg mistenker Eva for å være i ferd med å falle for ham. Jeg blir i det hele tatt irritert på henne. Hun er invaderende overfor sønnen. Og hva er greien med at hun blir boende i rekkehuset i suburbia etter at ektemannen har tatt pikken og nesten ikke noe av pakket og flyttet på skrå over gaten og inn til elskerinnen han har hatt seg med i to år mens han og Eva var gift? Ok. Hun lider kanskje av et snillhetssyndrom. Hun invaderer den voksne sønnens liv i beste mening, og hun undertrykker raseriet hun føler overfor den svikefulle gubben. Jeg skjønner at hun har vært omsorgsgiver så lenge at hun har glemt å ta omsorg for seg selv. Jeg liker at Olin gir henne integritet. Men jeg må innrømme at jeg også blir jævlig irritert. Jeg får lyst til å riste henne. Rope: skaff deg et liv! Du er hæren fløtte meg 67 år gammel!
Slik blir jeg sittende og sukke fremfor å engasjere meg ut over irritasjonen. Irritasjonen retter seg også mot filmens velkjente formular. Går det ikke an å finne noen nye veier, noen krumspring, ta noen dristige valg selv om vi snakker feelgood og romantisk komedie? Lenge før slutten vet jeg hvordan det kommer til å gå, selv om det ikke går slik man forventer.
I kontrast til det glitrende snobberiet på Dramaten (og det utsøkt kulturelle i Haralds bygårdsleilighet) legger manusforfatterne inn en gruppe folkelige musikkquiz-entusiaster på en halvbrun pub, som Eva dumper borti og blir venner med. Jeg har for så vidt sansen for en av dem, Siv (Anneli Martini), et aldrende og lett fordukkent fyrverkeri av en c’est la vie-dame. Men hele opplegget ligger som en klam føring og forutsigbar for den livsendringen Eva skal og må ta før rulletekstene kommer.
Som snart 67 selv, er jeg midt i målgruppen for filmen, antar jeg. Det er også litt av grunnen til at jeg blir så sur. Hva tenker filmskaperne om oss gamliser? At vi skal fnise av en blå dildo (som skal brukes til å trene muskulaturen i Haralds hånd). At vi skal hvine henrykt ved synet av Lassgårds rumpe? At vi skal være takknemlige for at det lages film om aldrende menneskers kjærlighetsliv? At vi skal leve oss inn i psyken til og sympatisere med en kvinne som vokste opp med feminismen og virkelig tro at hun på ramme alvor finner dyp, dyp glede i å vaske sønnens klær og handle mat til ham? Jo da. Folk er forskjellige. Jeg lever meg gjerne inn i psyken til mennesker jeg ikke begriper, eller irriterer meg over. Men da må de gis mer kjøtt på beina og spille seg ut i en film som ikke er så grunn som denne.
Sørensens filmservice 