Minner om Paris Regi: Alice Winocour Drama Frankrike Norsk kinopremiere 28. april
De fleste av oss som var gamle nok i 2011, husker presis hvor vi var og hva vi gjorde da nyheten kom om bomben i regjeringskvartalet og terroren på Utøya. Jeg vil tro at franskmenn, og særlig parisere, har det likedan, enten det gjelder Charles Hebdo eller anslaget mot Bataclan, Stade de France og fire restauranter, der 130 mennesker ble drept. Men hva husker de overlevende?
Dette er utgangspunktet for Alice Winocours varme og neddempede, men ganske ukompliserte film om etterdønningene av terroren. Mia befinner seg tilfeldigvis på en av restaurantene som angripes. Hun blir skadet, men ikke alvorlig. Ihvertfall ikke fysisk.
Som tilskuere blir vi vitne til angrepet. Frem til et visst punkt. Hva som skjer etter det, vet verken vi – eller Mia. Flere måneder senere begynner hun det møysommelige og smertefulle arbeidet med å forsøke å rekonstruere hva som hendte. Det får følger for forholdet til kjæresten Vincent (Grégoire Colin). Og det bringer henne i kontakt med Sara (Maya Sansa), som leder støttegruppen for de pårørende og overlevende, en ung jente som mistet foreldrene, og Thomas (Benoît Magimel), som satt like ved Mia på restauranten og som ble skutt og alvorlig skadet i benet.
Alle foto: Storytelling media
Thomas husker alt som skjedde, og selv om han mener det å ikke huske særlig mye kanskje er best, hjelper han Mia i arbeidet med å prøve å huske det hun har glemt. Etter hvert dukker det opp særlig et vagt minne om en bestemt person, som Mia prøver å spore opp.
På mange måter er filmen en kjærlighetserklæring til Paris, og en hylles til overlevelsesevne og livskraft. Den går inn i sorgen, og utryggheten som følger av traumet, særlig i den første tiden etterpå. Den gir også et lite dykk ned i situasjonen for en gruppe som nok ble lite omtalt etterpå: immigrantene som jobbet i restaurantene, men som manglet arbeidstillatelse og ID-papirer, og derfor ikke kunne benytte seg av helsehjelp og støttegruppe.
At filmen tar opp særlig dette aspektet, er prisverdig. Men fordi den sikter mot å belyse både dette og de overlevendes traumer, og å inkorporere en forutsigbar kjærlighetshistorie, blir den litt grunn og ufokusert. Mennesker reagerer ulikt på forferdelige hendelser, og Mia virker sterk og sympatisk opptatt av menneskene hun møter. I noen scener skapes likevel en følelse av den utryggheten det ville være naturlig å føle etter en så traumatisk opplevelse. Men dette utforskes ikke i særlig grad, og slippes litt for fort og litt for lettvint når Mia begynner å jakte på det og de som kan fylle hullene i hennes egen hukommelse.
Virginie Efira er flott i rollen som Mia. Som skuespiller har hun en bemerkelsesverdig tilstedeværelse og en utstråling som signaliserer styrke og vennlighet, kombinert med en viss tilbakeholdenhet. Jeg husker henne fra Paul Verhoevens Benedetta (2021), der jeg likte hennes gåtefullhet langt bedre enn jeg likte filmen.
I Minner om Paris er ingen ting gåtefullt, trass i Mias hukommelsestap. Filmen lener seg litt for tungt på klisjeer og gjennomsiktlige forvarsler og metaforer – som glasset som knuses i åpningsscenen. Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Den er god til å vise omsorgen og overlevelseskraften som kan utvikle seg i kjølvannet av en tragedie. Og Paris er aldri feil på film. Men jeg skulle ønske den hadde gått dypere og grundigere inn i tematikken. Da ville den trolig hatt større relevans for andre som har opplevd liknende traumer.
Sørensens filmservice 