Vakre sinn Regi: Bernard Campan og Alexandre Jollien Dramakomedie Frankrike/Sveits
Norsk kinopremiere 14. april
Noen filmer er sånn at du føler deg som verdens verste menneske om du ikke liker dem. Vakre sinn er en sånn film.
Som landeveisfilm er den skrudd sammen av alle sjangerens konvensjoner: to veldig ulike mennesker som mer eller mindre frivillig havner sammen i et kjøretøy på vei fra A til Å. Underveis ikke bare oppdager de at de liker hverandre; ved reisens slutt har de gjort verdifulle livserfaringer og blitt klokere.
Opplegget er så velkjent, for ikke å si forslitt, at en ny film i sjangeren krever store doser originalitet for å løftes ut av dusinvaren. De forsøksvis originale elementene her, er at reisen foretas i en likbil, og at den ene – Igor – har cerebral parese. Og har forlest seg på filosofi. Spørsmålet er om det er nok.
Igor og begravelsesagenten Louis møtes bokstavelig talt ved et uhell. Til å begynne med liker nok Igor Louis bedre enn Louis liker Igor. Men begravelsesagenten er en veloppdragen, høflig og – gitt jobben – smidig mann. Da han må kjøre en kiste og en urne fra Sveits til Marseilles i Sør-Frankrike, der bisettelsen skal finne sted, sniker Igor seg med; selvsagt med en filosofisk begrunnelse.
Alle foto: Another World Entertainment
Det går som det pleier å gå i slike filmer. Ting skjer underveis, både i relasjonen de to imellom, og i relasjon til andre. De får en ekstrapassasjer et stykke, og havner i et utdrikkingslag. Når den gode horen Nicole dukker opp, er det like før jeg forlater kinosalen. Ikke fordi jeg blir moralsk indignert, men fordi det er så forslitt, og like forutsigbart som resten av filmen.
Vakre sinn vil så inderlig gjerne være livsbejaende og klok, og bruker alle de filosofiske læresetningene og visdomsordene Igor har proppet seg med til å proppe oss med carpe diem og innsikt i livet til et menneske med en kropp som får mange rundt ham til å overse at om talen er uklar, er hodet like sylskarpt som viddet. Det siste er fint, for all del, virkelig, og gjør at filmen innimellom er ganske morsom.
Filmen er på ingen måte forsert i sitt forsøk på å gi oss en lekse i inkludering og empati. Alexandre Jollien balanserer nydelig mellom å formidle Igors vidd, utadventhet og såre erfaringer, og han gjør det med adskillig sjarme – i fin kontrast til den noe eldre og mer konvensjonelle, litt avmålte Louis. De utgjør etter hvert et riktig fint tospann.
Så hvorfor blir jeg ikke overbevist av en film som vil så mye godt og er så velment? Fordi den overforer meg. Det hjelper ikke at alle Igors filosofiske sitater stammer fra de fleste av filosofiens store menn, og hver for seg er noe man godt kan legge seg på minnet. Stablet oppå hverandre og servert i bøtter og spann, begynner de å likne strømmen av livsvisdoms-memer på Facebook. Slik reduseres filmen til en feelgood-klisje. Og det er synd.
Sørensens filmservice 
Takk for denne
Et lite øyeblikk vurderte jeg om jeg, tross noen motforestillinger, skulle se den. Det skal jeg ikke.
LikerLiker