Nedgravde hemmeligheter Krimserie i tre deler. Tilgjengelig på NRK TV 31. mars. Vises på NRK1 fra 7. april.
Vi var mange som grein som piska skinn da Cassie Stuart – Nicola Walkers elskede politietterforsker – døde på slutten av forrige sesong. Hun er fortsatt savnet. Både av serieseerne, og av makkeren hennes, Sunny Kahn (Sanjeev Bhaskar). Han sørger fortsatt, men prøver å opptre nøytralt overfor Cassies etterfølger, Jessica James (Sinéad Keenan). Som person er hun ganske ulik Cassie; hun er strikt og streng og lojal overfor ledelsen både hva angår prioriteringer og pengebruk. Men også hun har sitt å streve med på privaten.
Alle som har fulgt de forrige sesongene vil kjenne igjen premisset: funnet av levningene til et ukjent menneske. Ukjent dødårsak. Ukjent dødstidspunkt. Nettopp det siste er Jesscia James sitt ankepunkt da bygningsarbeidere finner et kvinnelik oppe i peisen på et hus under rehabilitering. Restene av kjolen hun har på seg, indikerer at hun kan ha vært død i flere tiår. Ergo en sak Jessica James ikke vil prioritere.
Alle foto: Sam Taylor/NRK
Sunny og medarbeiderne vil det selvsagt annerledes, og jobber iherdig for å finne ut hvem, hvordan og hvorfor. Dermed er vi snart inne i velkjent Nedgravde hemmeligheter-landskap, som også er det politiske landskapet serien hele tiden har beveget seg i: Himmelropende klasseforskjeller. Store sosiale ulikheter. Sosial arv. Rike drittsekker som tror penger kan kjøpe alt.
Og så er det politietterforskernes personlige historier. Slike elementer er jo slett ikke uvanlige i god, britisk krim. Eller det jeg syns er god, britisk krim. Og det er ikke Agatha Christie-tradisjonen. Men Nedgravde hemmeligheter har hele veien gjort disse personlige sidehistoriene, og relasjonen mellom kollegene, så viktige, så varme, så nære. Det er jo derfor vi elsket Cassie. Og Sunny. Og samtalene mellom dem. Så kan vi elske Jessica James? Tja. Hun blir aldri Cassie, men hun har to i seg til å tre ut som ei etter hvert likandes dame.
I tillegg greier serien å forene to viktige elementer: Spenning knyttet til hvem som gjorde det, og reetablering av offerets verdighet. Det siste er for meg selve kjernen i seriens kvalitet. Her er den/de døde/drepte ikke bare et utløsende element for å skape spenning og vise politietterforskernes faglige dyktighet i det møysommelige arbeidet med å løse drapsgåten. De døde står sentralt som de menneskene de var da de levde, på godt og vondt.
At årets utgave av Nedgravde hemmeligheter følger en kjent struktur, gjør at man etter hvert aner bildet som tegner seg opp via persongalleriet som introduseres. Her: en ung ransmann med rusavhengig kjæreste, en rik tory-politiker, en middelaldrende kvinne som sammen med kokke-kjæresten driver en liten og populær restaurant, og en ung brite som sjonglerer flere jobber i Frankrike. Men selv når man tror man har bildet klart for seg, greier serieskaperne å overraske.
For egen del har jeg i stor grad ramlet av krim-sjangeren, eller blitt mye mer kritisk til den, av mange grunner. Noen av grunnene ligger implisitt i det jeg fremhever som Nedgravde hemmeligheters styrke. Jeg orker ikke en generisk drapssak utelukkende for spenningens skyld. Jeg orker heller ikke flere danderte kvinnelik. Men jeg orker alt det Nedgravde hemmeligheter er full av.
Så for å svare på tittelens spørsmål: Ja, serien fungerer som ei kule uten Cassie. Men hun er dypt, dypt savnet.
Sørensens filmservice 