Boy From Heaven Manus og regi: Tarik Saleh Drama Sverige Norsk kinopremiere 31. mars (blir ikke vist på Bergen kino)
Filmens opprinnelige tittel var Cairo Conspiracy, og jeg skjønner ikke hvorfor den forsvant til fordel for noe såpass ullent som Boy From Heaven. For her har vi virkelig med konspirasjoner å gjøre.
Adam, en ung fiskersønn fra landsbygden, får stipend for å studere ved prestisjetunge Al-Azar i Kairo; verdens største muslimske universitet, og også verdens nest eldste universitet. Da storimamen dør, fører utvelgelsen av ny til konflikt og maktkamp mellom religiøse fraksjoner, militæret og etterretningstjenesten. Uforvarende trekkes Adam inn i det store spillet da etterretningsoffiseren Ibrahim rekrutterer ham som informant.
Trass fabelaktig foto av meritterte Pierre Aïm og nyansert spill av Tawfeek Barhom (Adam) og Fares Fares (Ibrahim), tar det en stund før filmen griper fatt i meg. Men etter hvert som spillet i kulissene blir mer intrikat og politisk, kryper også filmen mer spennende og interessant. Den løsriver seg ikke fra de religiøse konnotasjonene den både er bundet i og i opposisjon til, men den blir klarere i sitt budskap og sin kritikk.
Som konspirasjonshistorie med tråder inn i spionasjen står den støtt i tradisjonen den er en del av – jeg syns ikke det er vanskelig å se en mulig inspirasjon fra John Le Carré. Vi har også sett liknende historier utspille seg i filmer fra Vatikanet. Å se den utspille seg innenfor rammen av et høytstående muslimsk lærested og en moské, med tydelig og sterk kritikk av presteskap, dobbeltmoral og maktbegjær, er derimot høyst uvanlig. Særlig når den også skildrer politisk skuddermudder i en stat som både knytter seg til Islam og sterke, muslimske ledere, og samtidig lyver, bedrar og begår drap for å manipulere seg i riktig posisjon.
Alle foto: Arthaus
Denne tosidige og tydelige maktkritikken er muligens noe av grunnen til at dette var Sverige Oscar-kandidat i fjor. I tillegg er det uvegerlig en god film, når man lar den feste seg. Rammen er politisk, men i dette vever den inn en modningshistorie om unge Adam og lærdom som virkelig måtte læres på den harde måten.
Av og til kjennes Salehs regi litt tung på labben, eller omstendelig, også det tydeligst i filmens første del. Men jeg liker hvordan Tawfeek Barhoms Adam nærmest er et blankt ark gjennom nesten hele filmen, i motsetning til Fares’ Ibrahim. Rett nok er også han i all hans kynisme vanskelig å lese. Men han er en fabelaktig figur. Utstyrt med briller som forstørrer øynene ser man også tydelig hvordan mye av Fares spill nettopp ligger i blikket og utrykket i øynene.
En film å få med seg hvis man interesserer seg for Midtøsten, religionskritikk og politikk, med andre ord.
Sørensens filmservice 