Endelig et skeivt klasseperspektiv

Norwegian Dream Regi: Leiv Igor Devold Drama Norge/Polen Norsk kinopremiere 17. mars

Dette er først og fremst en film om å være skeiv i en kultur som ser på homofile med forakt. Men det er også en film som tar for seg livet på gulvet, her: i en lakseforedlingsfabrikk på Frøya. Og det må jeg si er et både viktig og befriende perspektiv, gitt mengden urban middelklasse som får boltre seg i norske filmer.

19 år gamle Robert kommer fra Polen til Norge for å tjene penger, først og fremst for å hjelpe moren, som er nedsyltet i gjeld. Men livet på lakseforedlingsfabrikken er ikke akkurat noen dans på roser. Her retter filmen noen betimelige pekefingre mot forhold som streiken blant polske arbeidere hos Sekkingstad/Sund laks på Sotra i 2019 til dels belyste: Ulovlige kontrakter. Manglende fagorganisering. Rå utnyttelse for å omgås norske regler.

På Frøya inngår også innlosjering i overpriste, røtne og overbefolkede hybelanlegg. I filmen altså. Men slett ikke ukjent i virkelighetens verden, heller.

På fabrikken får Robert jevnaldrende Ivar som mentor. Han viser seg å være fabrikkeierens sønn. Forholdet mellom dem begynner langt fra konfliktfritt, men vi aner en dragning mellom den tilbakeholdne Robert og den langt tryggere, mer selvsikre Ivar. Ett av Roberts problemer, er at han sliter med å komme ut av skapet i et det polske miljøet på fabrikken, preget som det er av både rasistiske og homofobe holdninger. De finner hverandre likevel. Men heller ikke det skal bli helt uproblematisk.

Robert (Hubert Milkowski) og Ivar (Karl Bekele Steinland) forelsker seg i hverandre. Alle foto: Patryk Kin/Spætt Film A/S)

Da Roberts mor Maria (Edyta Torhan) kommer fra Polen med lovnad om jobb, forverres den økonomiske situasjonen hans. Samtidig brygger det opp til streik på fabrikken. Robert havner i skvis.

Norwegian Dream er den første heltrønderske spillefilmen, og de kommer ikke dårlig fra det, trønderne. Hubert Milkowski og Karl Bekele Steinsland er gode i rollene som Robert og Ivar. Miljøskildringen står til troende, og regissør Devold legger inn noen småvittige elementer. Som at Robert går rundt i en jakke med Norsk retrieverklubb avd. Bergen og omland på ryggen. Andre elementer fremstår mer umotiverte. Som at Robert og Ivar raider fabrikken iført drag og med medbrakt sprit, tar masse bilder og ramponerer kontoret. Riktig nok gir det fabrikkeier Bjørn Fjeld (Øyvind Brandtzæg) en mulighet for å manipulere Robert, men den muligheten kunne vært manusmessig løst på en mer troverdig måte.

Filmen er for det meste innspilt på Hitra og Frøya, hvor jeg bodde og jobbet i sju år på 80-tallet. Gjensynet med det ofte golde, men særmerkede landskapet er derfor gledelig for min del. Og jeg er kanskje både inhabil og urettferdig når jeg skulle ønske meg mer av det. Hvor fantastisk fotogent og eksotisk det er, så vi i Hallvar Witzøes Alle hater Johan. Norwegian Dream rufser det mer til, noe som passer i akkurat denne filmen. Men prøver jeg å se objektivt på det, er det ikke til å komme fra at filmen ikke særmerker seg visuelt. Med noen hederlige unntak, virker den snarer litt visuelt flat, og kunne godt spent en høyere himmel over bildene. For høy himmel er det nok av på Hitra og Frøya.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s