Knirkete og smart satire

Amsterdam Regi: David O. Russel, drama/krim, USA. 15 år. Norsk kinopremiere 7. oktober

Mange vil nok ikke like denne filmen noe særlig, knirkete, tegneserieaktig og ganske tung på labben som den er, med krokveier hit og dit både i handling og dialoger, og et krimplott som lenge er så ullent at det blir noe uengasjerende. Jeg lot meg likevel besnære. Og underholde. Amsterdam er ikke en type film som byr på gapskratt, det er mer en type film du ser med et fett flir – hvis du – som meg – har sans for en type humor det ikke er særlig lett å beskrive, underspilt og underdreven som den er. Det handler litt om subtilt å drite ut steinrike folk, litt om å mime et støvete gammelt filmspråk, litt om snåle avstikkere rundt ornitologi, og mye om politikk.

Som alltid er det best å vite minst mulig om handlingen, noe som alltid gjør det vanskelig å skrive om film og ekstra vanskelig i dette tilfellet fordi det er så mye gøyere å ikke vite i hvilken retning filmen skal. Den foregår i 1933, og tar løs ved hjelp av et lik som må obduseres innen to timer, fordi avdødes advokat mistenker at det ligger noe kriminelt bak. Avdødes advokat er Harold Woodman (John David Washington). Han er bestekompis med legen Burt Berendsen (Christian Bale) – begge veteraner fra 1. verdenskrig, der de i Frankrike ble skutt temmelig mye i stykker, for å si det sånn. Burt har spesialisert seg på å lappe sammen andre veteraner, helt konkret og ved hjelp av medikamenter han for en stor del eksperimenterer frem selv. Liket er Bill Meekins, deres høyt respekterte general fra dazumals.

 Zoe Saldaña spiller Irma St. Clair, sykepleieren obduserer liket av Bill Meekins.

Hopp tilbake til Frankrike i 1918, der de istykkerskutte kroppene pleies av Valerie (Margot Robbie). Hun, Harold og Burt danner etter hvert et så sterkt sammensveiset trekløver at de flytter sammen til Amsterdam. Treenigheten brytes da Burt finner ut at han må tilbake til USA, der han er inngiftet i en styrtrik familie. Spol frem igjen til 1933.

Det er ingen spoiler å påpeke at Amsterdam er en genuin politisk film. Den handler om rikinger som posisjonerer seg på alle mulige vis. Den handler om klasseskiller og om rasisme. Og den handler om en bemerkelsesverdig sammensvergelse som faktisk skjedde og som har så mange likheter med Trump-æraen og fascistoide trekk i det amerikanske samfunnet, at filmen fungerer som en sviende og aktuell kommentar om nåtiden også.

Rikingen Tom Voze (Rami Malek) og konen Libby (Anya Taylor-Joy) viser seg å ha nære forbindelser til Valerie (Margot Robbie)

Regissør Russel skal visstnok være en drittsekk både på og utenfor filmsettet. Han er anklaget for seksuell trakassering, men særlig for å være særdeles aggressiv. Samtidig har han levert strålende filmer, som The Fighter (2010), Silver Linings Playbook og American Hustle, og evner stadig å få store stjerne til å jobbe for seg. Foruten nevnte Bale, Washington og Robbie, er Amsterdam spekket med dem. Chris Rock er inne som Burt og Harolds veteranvenn. Taylor Swift spiller avdøde Meekins datter Liz. Andrea Riseborough har rollen som Burts kone Beatrice. Matthias Schoenaerts spiller politimann som også er en av Burts veteranpasienter. Andre navn på rollelisten er Anya Taylor-Joy, Michael Shannon og Robert De Niro. Sistnevnte er på alle måter rosinen i pølsen, både filmatisk og hva historien angår.

Cineaster vil også merke seg at det er selveste Emmanuel Lubezki som befinner seg bak kamera. Altså mannen som har filmet så ulike filmer som Alfonso Cuaróns Og mora di også og Gravity, Coenbrødrenes Burn After Reading, Terrence Malicks Tree of Life og To the Wonder og Alejandro G. Iñárritus Birdman og The Revenant. Om Amsterdam er tung på labben fortellermessig, er det ikke det fotografisk, med sine sepiatoner og ofte overraskende vinkler, og med en fotografisk livlighet som også klipperen må ha sin del av æren for.